Vi skriver 3. August i dag. Det går mot slutten av ferien. Snart er alle maskinene i gang igjen. Folk tar fatt på sitt arbeid, og bilkøene inn til byene blir like lange som før.
Men jeg - jeg sitter bare å ser på. Det er i år ti år siden jeg hoppet ut av den køen for å betrakte livet far sidelinjen. Det har vært ti gode år, når jeg ser bort fra sykdommene som meldte seg. Men på den andre siden, det er jo først som pensjonist at man har tid til å bli sjuk. Jeg kan ikke huske det hendte meg noe alvorlig før jeg fylte sytti.
Bortsett fra sykdommen er det økonomien som har gjort livet annerledes. Jeg får trygd nå, og det kan ikke sammenlignes med det jeg tjente i aktivt arbeid. Planen min var at jeg skulle spe på med en ekstra inntekt fra salg av malerier, og det hadde jeg vel lykkes med hadde ikke sykdommen hindret meg.
Jeg hadde en malerraptus i fjor vår som endte i en utstilling ved St. Hans tider. Nå har det gått ett år og ingen malerraptus har meldt seg før nå. Nå er jeg forsiktig i gang igjen, godt hjulpet av mitt nygifte barnebarn som ønsket et bilde av bestefar i den nye leiligheten på Torshov. Hun har plukket ut et bilde jeg hadde begynt på, men ikke fullført. Hun vil ha det som det var, men jeg må selv bli fornøyd med det, og det er det jeg jobber med nå.
Men her om dagen satt jeg på terrassen og hvilte. Da streifet tankene mine tilbake til årene på ”Modum”, hvor jeg var i aktiv behandlingstjeneste. Jeg tenkte: ”Hva om jeg innreder Atelieret mitt til et behandlingskontor og annonserer at jeg tar imot ektepar til samtaler igjen? Jeg kunne ta to om dagen fem dager i uken. Jeg kunne ha en lav timebetaling, for eksempel Kr. 300,-. Da kunne jeg spe på med Kr, 3.000,- pr uke i ekstrainntekt?” Men heldig vis kom motforestillingene kjapt. For selv om jeg kunne få gjort noe med min litt ensomme tilværelse, og få gjenoppfrisket mine kunnskaper og erfaringer, og holdt meg mentalt våken, ville likevel arbeidsbyrden bli alt for stor.
Nei, jeg må nok holde meg til min kellion, min munkecelle, eller mitt atelier – om du vil. Det ble bygd for min pensjonisttilværelse. Men det koster litt å fylle dagene her inne med et meningsfylt liv og arbeid. Vitaliteten øker ikke spesielt mye med alderen. Likevel er det deilig å kunne si: Jeg er glad jeg ikke lenger trenger å stå og stampe i bilkø inn til byen hver eneste dag. Friheten er verdifull, men også den krever litt guts.
