Jeg hadde en god kollega på besøk til formiddagskaffe. Plutselig reiser han seg fra stolen, strekker hånda fram og gratulerer meg. Jeg blir en smule forvirret, men så sier han: Du har fått den, og du har fått den i gull. Det tok lit tid før jeg forsto at jeg hadde fått Kongens fortjenstmedalje i gull. ”Men det har du altså” sa ha. ”Jeg har fått telefon fra slottet, som sier de vi sende en skriftlig bekreftelse om en stund!”
Hva gjør man i slike sammenhenger? Jeg var preget av influensa og ikke spesielt lystelig til sinns. Jeg bukket og takket og seg tilbake i stolen med denne merkelige beskjeden svirrende rundt i mitt ”syke hode”. Kongens fortjenstmedalje i gull? For hva? ”Å, du har jo en fortid, vet du!”, sa min venn.
Det er vaskelig å rekapitulere de momentene i min fortid som kunne rettferdiggjøre en slik medalje. Men heldig vis er det ikke jeg som vurderer fortjenesten, men primært Fylkesmannen i Akershus. Vel, så har han vel funnet ut at jeg fortjener den.
Mine to brødre, Harry og Erik, har begge fått den. Harry for det enestående arbeidet som ledet fram til Ungdomssyfonikerne. Og Erik for sitt uslitelige arbeid med Torshov orkesteret, for psykisk utviklingshemmede. I mitt tilfelle måtte det være summen av oppgaver for å reparere og styrke de mellommenneskelige forhold gjennom mesteparten av mitt yrkesaktive liv.
Det er ikke merkelig at mine tanker går til mor og far. Disse enkle arbeidsfolka fikk altså fire sønner, hvor tre av dem blir tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Den fjerde burde også hatt en medalje for lang og tro tjeneste. I mer enn 65 år holt ha ut som frisør, uheldigvis, for ham, på fire forkjellige plasser. Men mor og far døde før de kunne glede seg over at småguttene hadde fått kongens heder.
Hvis det skulle være noe bemerkelsesverdig ved den siste utdelingen av Kongens gull, måtte det være at nettopp tre brødre har fått den. Det er nok ikke mange som kan vise fram noe lignende. Mor og far ville aldri drømt om at dette ville hende med småguttene deres.
For mitt vedkommende gjenstår nå to ting: Først at Fylkesmannen skal overrekke meg medaljen. Dernest at kongen skal ta i mot meg til en kort audiens på slottet. Og med dette er det satt punktum for mitt yrkesaktive liv. Her i atelieret, i min enslighet, foregår ikke så mye som fortjener kongens oppmerksomhet. Jeg maler litt, men ikke lenger med glød og begeistring. Jeg skriver også en og annen historie, en narrativ, og ikke vet jeg om disse vil angå det alminnelige menneske.
Før kunne jeg kose meg med disse forskjellige funksjoner. Men nå er det kommet inn et nytt element: Jeg har fått vite at jeg skal få tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Det er den åttende i rekke av hedersmedaljer, hvor den gjeveste er krigskorset. Om det er influensasymptomene, eller følelsen av at jeg ikke fortjener den, som hindrer meg i jublende glede, vet jeg ikke, men noe er det.
