Vi kjørte fremad i strålefryd, som i en søndags stillhet, men uten klokkelyd. Bjørkene gjorde landet vårt vakkert, og vi fulgte med dem fra Lillestrøm og over fjellet til Vestlandet. Vi hadde tid nok til å nyte skjønnheten og stillheten. Vår første rast var i Sauherad. Trebenken vi satt på ved rasteplassen var allerede oppvarmet av sola, og sjøen nedenfor lå stille som et speil. Turmaten ved slike anledninger er eggomlett med bacon, og kaffe. Slik har det bestandig vert, og slik vil det alltid bli, hvis vi to får bestemme vår reiseniste.
Veien gjennom Telemark og over Haukeli, ned til Røldal og over til Vestlandet – som vi, etter mange turer, er blitt så fortrolige med – var denne dagen en festreise. Liten trafikk på veiene, stor trafikk i bekkefar og elver. Og snøen hadde det travelt med å trekke seg bort fra veiene og oppover fjellsidene mot toppene. Den etterlot seg bare, mørke flekker som lå som grafiske aktstykker over alt i fjellheimen. Og vi to frydet oss og nøt rasten, og nistematen for andre gang, under ei lun fond oppe i Røldal-fjellene som hadde fár etter snøskred og skispor på den andre siden av dalen, der veien tar av mot Sauda og Suldal.
Så gjennom lange tunneler. Her går veien inn til Odda, hvor Marit og Per bor. Ett veistykke til, og så går veien inn til
Skånevik hvor Liv og Hans Olav Tungesvik bor og arbeider. Vi kommer til den gamle rasteplassen vår like opp for Fjære (når vi kjører motsatt vei). Før grudde vi oss til kjøringen langs den vakre Åkra-fjorden for veien var smal, svingete og farlig. Nå er den lagt i tunnel hele strekningen og har veibom og veikro. og en rasteplass ved den spektakulære fossen som faller rett ned i veien, omtrent. Vi får plutselig en guidet tur i Tyrkia i tankene. Den gikk til det fantastiske ”fossefallet”, som var 5 m høyt og 15 meter bredt. Jo, ja, men her henger de virkelige sensasjonene som brusende brudeslør i hvert fjellskar. Ingen gidder måle dem, verken høyde eller bredde.
Vel ute av den siste Åkra-fjord tunnelen vil Reidun sende en SMS-melding til våre venner og fortelle hvor fantastiske vi har det. Hun sitter bøyd over sin lille sølvfargede NOKIA og skal sende melding til dem hvis navn begynner på ”H” Plutselig blendes jeg av et voldsomt lys. Om det er solen – som står rett mot oss – eller en refleks - vil jeg vel aldri få vite med sikkerhet. Da skjer det uvirkelige:
Alt inne i bilen som var ryddig og ordentlig, er plutselig brakt i uorden. Alt blir uryddig. Bilens bevegelser gir meg en følelse av å være ombord i en flåte i Sjoas brusende stryk. Vi er overgitt til naturkreftene og omgitt av kaos. Hvor langt denne ville ferden går vet jeg ikke, men jeg roper av angst: ”Reidun! Reidun! Lever du! Reidun! Å nei og nei! Hva er det som skjer med oss?” Bilen har stoppet. Jeg bøyer meg mot høyre.. Langt der borte, på skrå nedenfor meg, strever hun med å ta av seg selen, åpne døren og komme seg ut. Hun lever! Å for en lykke! Det blir røykutvikling i bilen. Jeg får ikke åpnet døren på min side, men får heldig vis ikke panikk. Jeg kommer meg opp fra sete og krabber ut den samme veien som Reidun. Hun sitter i grøfta, litt lengre nede og gråter. Det ryker, og jeg blir redd at bilen skal antennes, kanskje eksplodere, og kravler meg tilbake til vraket og får skrudd av tenninga og stanset motoren. Røyken viste seg å være talkum fra airbaggene!
Hva har skjedd? Saktelig forstår jeg at jeg har kjørt av veien, og at masse energi har vært i virksomhet. Noen vonter har jeg her og der, men smerten sitter mitt i brystbeinet, og den avtar ikke. En bil stanser. Et ektepar kommer ut. Kvinnen går bort til Reidun og mannen kommer mot meg. De trøster oss, og løser opp belte og kneppingen i halsen og forsikrer oss om at hjelp er underveis.
Bare noe få minutter etterpå kommer legen og lensmannen og gjør de nødvendige undersøkelser. Jeg må bli liggende. Et pledd pakkes rundt meg. Kort tid deretter kommer ambulansen med ivrige mennesker som øver førstehjelp. Nå klippes skjorta og jakka av meg. Jeg tenker: Der røyk min rutete van Hausen og den fine jakka med semsket skinn i forstykket. Nåler blir stukket inn i begge håndbakene og blodtrykkmansjetten rundt venstre overarm. Jeg ligger med lukkede øyne og klarer ikke følge med på alt. Det klistres lapper med ledninger på kroppen min, og nå prøver de å få ei båre under meg, og det er ikke lett. Det løftes, trekkes, skyves og ropes, og én tråkker sågar på føttene mine i all sin iver og overdrevne forsiktighet, men jeg enser det knapt.
Og der kommer helikopteret. Det lander på veien. Nå skjer ting kvikt. En ny lege dukker opp, og nye undersøkelser blir utført. Snart løftes jeg opp og bæres bort til flyet . Der tres jeg inn i et rør. Jeg ligger hardt, men vondt! Føttene tapes. Propellen begynner å svitsje rundt. Jeg ser tre pilothjelmer. To bakfra. De flyr flyet. Den tredje ser på meg, snakker til meg, men støyen hindrer meg å høre. Da festes et par øreklokker på meg, og deretter hører jeg ingen ting. Jeg får et glimt av blå himmel. Noen små skydotter driver forbi. Jeg er på vei til Bergen.
Helikopteret lander. Jeg blir båret inn i en ny ambulanse og kjørt til akuttmottaket ved Haukeland sykehus. Der står et nytt team og tripper forventningsfullt etter å få hjelpe meg. Nå går det fort og profesjonelt. Alle vil vite hva jeg heter og når jeg er født. En spør om jeg vet hva som har skjedd og hva som skjer. Jeg svarer adekvat på alle spørsmålene. Dessuten får jeg fremført et desperat ønske om hurtigst mulig å komme over i ei ordentlig seng, en som ikke har til hensikt å drepe meg.
Fra akutten overføres jeg i våken tilstand til oppvåkningen, hvor pene, unge damer spør: Hva heter du? Hvor gammel er du? Når er du født? Hvor bor du? Man kan jo bli smigret av mindre. Jeg svarer så godt jeg kan. På denne avdelingen serveres ikke mat, men langt på natt fikk jeg likevel smuglet inn et par skiver, med gulost og syltetøy. Finnes det noe som smaker så fortreffelig som ei brødskive med gulost når man ikke kan få noe annet?
Og så kommer neste dag. Sykepleierne presenterer seg, og det ble etter hvert mange av dem. Hjelpepleieren bærer sin tittel med verdighet, og hun hjelper meg. Men hva med legene? Det enste man kan gjøre for å skille leger fra annet personale er å studere væremåten.
Det dukket opp to doktormenn på fire-sengs-rommet hvor jeg lå - alene. De styrtet fram til et trillebord hvor dokumentene mine lå, og begynte å bla, lese og diskutere. Da kunne jeg ikke dy meg men sa med klar stemme: ”Hallo, gutter! Pasienten finner dere ikke i papirbunken. Han ligger her!” Den ene, han som virket forstandig, retter seg opp, smilte vennlig og kom til sengen, hilste og presenterer seg. Den andre ble stående ved dokumentbordet og titte olmt på meg over en viktigpers halvbrille, som om han ikke forsto hva som foregikk.
Etter å ha vært innlagt på tre forskjellige sykehus i løpet av de fire siste månedene er jeg klar for en karakteristikk av legestanden. De fleste er monomant kasusorientert! En av mine gamle pasienter, en kvinnelig kirurg sa en gang: ”Det er ok å være kirurg, hadde det ikke vært for alle disse fordømte pasientene!” En hofte på 418 er lettere å forholde seg til enn fru Hoftevett på 417. Hoften kan vel blø blod. Det finnes det råd for. Men fru Hoftvett blør tårer. Hva søren gjør man da?
De fleste leger, og særlig de mannlige, burde lære seg at deres levebrød er levende og døende mennesker, og ikke dataskjermer og journalmapper. Hadde pasientene blitt møtt med sammen hengivenhet og nysgjerrighet som datamaskinene og dokumentene, ville de trolig kunne utskrives fra sykehusene med litt rikere opplevelse av sitt menneskeverd.
Han som hilste, kom trillende med en ultralyd-maskin bort til sengen min for å undersøke hematomet grundigere. Under denne intime undersøkelsen – han ligger halvveis over deg i en slags omfavnelse – sier han at undersøkelsen blir nok underkjent når jeg kommer opp på hjerteposten. ”Jeg er flink til dette, men jeg har ikke den formelle kompetanse”, sa han.
Riktig nok. Oppe på ”hjerte X” spurte de om jeg var blitt undersøkt med ultralyd, og jeg svarte ja og at det skjedde like før jeg ble flyttet hit opp. Hvem gjordet det? Jeg sa som sant var at legens navn husket jeg ikke, men at han var klipt skallet og snakket arendalskdialekt. Å han ja! Å nei han er ikke kvalifisert, sa den eldste av de to. Jeg så på mannen og sa: Kvalifisert? De mener formelt kvalifisert? Men han kan da være en utmerket kliniker likevel? Jo, da han er en utmerket kliniker, men her teller formalitetene.
Og jeg, jeg håpet at den kliniske dyktighet ville stå i et rimelig forhold til formaliteten. Men det vet man jo aldri.
Han, den formelt kvalifiserte, kom fram til samme konklusjon som han som mangle formalitetene. Hematomet hadde ikke skadet lunge- og hjertesekk. Han med formalitetene i orden forsvant ut av rommet uten å mumle et aldri så lite ”Farvel” før jeg ropte etter ham mitt: ”Takk for hjelpen doktor!”. Da snudde han seg i døren og sa: ”God bedring!” Jeg svarte: ”Tusen takk og i like måte!” uten tanke for at det kunne misforstås.
I mer enn åtte timer lå jeg og ventet på visitten. Den kom, og da var kl. 20.30. Jeg ble utskrevet kl. 21.00 og kom ikke med i ”oppsamlingsheatet” for taxi til Haugesund. En amerikansk van med kvinnelig sjåfør skulle kjøre meg til Åkrehamn. Jeg var slett ikke anstendig kledd for turen. I prinsippet hadde jeg sko og bukse, men intet mer. Med litt overtalelseskunst fikk jeg tigget til meg sykehusets nattskjorte. Ute i bilen tilbød sjåføren meg sin ulljakke. I turen, som tok tre timer, lå en fergetur på ca 50 minutter. Alle måtte ut av bilene og opp i kantina, også undertegnede i sin snodige habitt: Over beltestedet bar jeg ei blomstrete bomullsskjorte, uten krage, og en tander kvinnelig taxisjåførs ulljakke. Jeg var skrubbsulten og fikk låne penger av sjåføren til den siste hamburgeren ombord. Et digert utyske på størrelse med en juniordiskos.
Som min leser har forstått ble ferden fra Lillestrøm til Åkrehamn avbrutt av en utforkjøring og en snarvisitt med helikopter til Haukeland sykehus, og derfra med taxi og ferge til Åkrehamn. Og jeg? Jo da. Jeg kom tidsnok til konfirmasjonen, men har fortsatt smerter i brystet. Om en sund skal skaden sjekkes av formelt kvalifisert kardiolog på AHUS.
Vi kunne vært dette eventyret foruten. Nå takker vi hver dag for livet. Jeg kaller meg David den III. Fordi dette var tredje gang jeg har fått livet i gave.
