GAMMELT SMERTEGODS

Professor i psykiatri, Leo Eitinger forsket på senvirkningene av traumer hos pasienter som hadde sittet som fanger i tyske konsentrasjonsleire under den andre verdenskrig.
Jeg var sjelesørger og terapeut ved Modum Bads Nervesanatorium da senvirkningene av krigsfangenes traumer begynte å manifesterte seg. Flere kom til nervesanatoriet for å få behandling for angst og depresjon.
Senere i livet har jeg forstått at mekanismene i KZ-syndromet også var tilstede i en lang rekke andre traumatiske opplevelser.
En av grunnene til senvirkningene er behovet for å holde det vonde i sjakk. Vi har en tendens til å druknet det vonde i aktiviteter, og ved å fortrenge det ubehagelige og vonde.
En livstruende sykdom, et dødsfall, et tap av en person man er glad i, et nødvendig organ, en god venn, et viktig arbeid og en trygg økonomi, alt slikt kan vi holde i sjakk og kontrollere en stund. Men så plutselig kan det skje noe med oss. Vi kommer i stillere farvann, kanskje ei bakevje, eller vi reduserer seilføringen på livs skute. Aktivitetsnivået synker. Etter en tid kommer tåken. Noen ganger som en tjukk grøt og klenger seg rundt oss. Til slutt siver den inn i vår bevissthet, og så blir alt mørkt, guffent, trist og uten den livsgnisten vi er avhengige av. Tankene blir uklare og vi blir monomant opptatt av å stirre på det vonde. Dagene går, kanskje uker og måneder uten lysning. Til slutt låser alt seg og vi blir sittende fastlåst i vår egen konsentrasjonsleir.
KZ–syndromet! Senvirkningene av å ha blitt sveket, narret, foraktet, krenket og såret melder seg, men fordi dette hendte for tjue - eller tretti år siden tror man at det ikke kan ha noen sammenheng med den aktuelle tristheten å gjøre. Som regel har det akkurat det.
I slike tilfeller er det klokt å oppsøke en fornuftig fortrolig, en man har tillit til og kan åpne seg for, en som er vant til å se livet i sammenheng, og en som er har klokskap nok til å leite fram veier ut av mørke.
Fanger fra konsentrasjonsleirene – (Eitinger var jøde og satt selv i tysk fangenskap under krigen) – var ikke bare utsatt for én vond episode, men for vonde episoder gjennom hele døgnet i uker, måneder og år. Å sammenligne dette med våre opplevelser er ikke relevant med hensyn til årsakenes karakter. Men mekanismene, dette at det som er opplevd for lenge siden, kan dukke opp igjen uventet, og på et senere tidspunkt kan være de samme.
Pensjonstid og alderdom er ofte en tid hvor man blir utsatt for senvirkninger av vonde opplevelser. La oss huske på det når vonde dager melder seg. , La oss støtte hverandre i slike tider. Vi vet ikke hvem av oss som går med gammelt smertegods i sin bagasje. Trolig alt for mange.