tirsdag, april 24, 2007

TAUSHET OG ÅPENBARING

Fredag gjorde jeg en observasjon som var litt spesiell. En i gruppa vår - hun satt ca en meter til høyre for meg – hadde et innlegg jeg gjerne ville høre. Derfor lukket jeg øynene og konsentrerte meg om det hun sa. Da opplevde jeg at jeg befant meg i en kjempehall, og den som snakket befant seg 20 meter lengre borte. Fordi jeg hadde skjerpet oppmerksomheten kunne jeg høre hva hun sa, men ved minste lille forstyrrelse mistet jeg konsentrasjonen og dermed fløt ordene sammen og forsvant. Jeg hørte bare summing.

Jeg var én av ti, men følte meg likevel fullstendig ensom.

Jeg liker å være alene. Jeg har aldri radioen på når jeg biler og skrur den også av når jeg arbeider. Men mange elsker å jobbe til musikk.

Det finnes kunstnere som faktisk ønsker å påvirkes av musikk mens de maler. Jeg klarer det ikke, får det rett og slett ikke til. Jeg setter pris på tausheten så lenge jeg behersker den. Jeg liker å lytte på radio, men da for å gjøre bare det. Jeg liker å lytte til musikk for å lytte til musikk. Jeg kan ikke bruke den som et lydteppe. Slik musikk støy for meg.

Mitt arbeidssted, som ligger 18 skritt fra huset hvor jeg bor, er et
stille rom. Jeg kaller det gjerne min ”kellion” - som best kan oversettes som en munkecelle. Det er den gode stillhetens rom. Her er det bare meg og stillheten. Og stillhet er for meg nødvendig for alt mitt skapende arbeid.

Jeg har også hatt en annen, merkverdig hørselsopplevelse i det siste. Det skjedde slik:

En dag jeg satt bøyd over min iBook G4 hadde jeg døren åpen for å lufte ut litt gammel luft, Da hørte jeg en høy stemme fra døren som sa: ”Hallo!”. Jeg svarte med å løfte armen over hode og ropte høyt tilbake: ”Hallo-o!” men fortsatt å skrive setningen ferdig. Det tok bare et øyeblikk. Mens jeg skriver ser jeg i øyekroken at det står en beige skikkelse i døråpning. Jeg sier: ”Bare vent litt, jeg er straks ferdig”. Så reiser jeg meg for å ta i mot min gjest, men ser ingen.. Jeg går ut og kikker bak garasjen, men vedkommende er sporløst forsvunnet.

Da sier jeg til meg selv: Ta det nå helt med ro, David, det er bare en som vil erte deg litt.” Eller - o gru! Jeg kan vel ikke ha blitt en smule hallusinert? Det sto kanskje ingen i døråpningen? Det var kanskje ingen som sa: ”Hallo!”?
Jeg lukket døren og åpnet den . Da kom en kraftig knirkelyd som mitt tunghørte øre oppfattet som et vennlig: ”Hallo!”

Man hva med personfiguren i døren? Jeg går rilbake til stolen min. Når jeg skjeler mot døren ser jeg en beige gestalt i åpningen. Jeg snur brått på hode, og jo – der ser jeg ”vedkommende”.
Det er en strisekk vi har bunnet rundt en frostvár plante som står lent mot garasjen.

Kanskje kan enkelte åpenbaringer forklares?

For svaksynte, og tunghørte mennesker, kan det være klokt å undersøke alternative muligheter. For oss som er begge deler er det et must.

1 kommentar:

Tro Håb og Kærlighed sa...

Kære David!
Ja livet er spændene!
Det er dejligt, at kunne følge dit liv og dine ofte krøllede tanker og oplevelser her på bloggen.

Jeg medsender min egen blogadresse:
http://thaarup.blogspot.com/

Guds fred og alt godt
Charlotte