MINE VELSIGNEDE HANDIKAPS

Jeg var 16 år og en turbopropp, som fikk tid til det meste. Som barn leste jeg bøker, mange bøker, og gjenfortalte - dem med stor innlevelse - til vennene mine, som på regnværsdager flokket seg rundt meg. Jeg tror det var da ”fortelleren” i meg gestaltet seg. Men, som 16 åring rakk jeg sjelden å lese bøker. Jeg måtte nøye meg med The Reader’s Digest,

Her i ”Det Beste” fant jeg prismer og paradokser til mine oppgaver som ”Stand up comedian” flere tiår før begrepet ble norsk. Her fant jeg korte, velskrevne fortellinger, og spennende sammendrag av verdenslitteraturens bestselgere. Jeg forsto av andre, som hadde hørt av andre, at den slags var useriøs lesning og egentlig fusk. Men jeg holt meg relativt orientert.

Av alt det jeg leste var det en passasje i en artikkel som bordet mitt unge sinn. En klok bestefar sa under en fortrolig samtale til sitt 16 år gamle barnebarn: Når du står ansikt til ansikt med det som synes umulig skal du si til deg selv: ”Jeg kan alt, inntil jeg har bevist det motsatte”.

Den setningen hadde festnet seg i tenåringen, og den bet seg også fast i meg.

Jeg har av og til under mine oppdrag som leder- og personalutvikler trukket fram dette motto. Det forbauser meg at så mange oppfatter det som hovmodig, frekt og freidig. ”Du må ha store tanker om deg selv” har de påstått, og røper med det at de ikke har forstått hvilket arbeid mottoet rommer. Jeg tror heller ikke de forstår at det er ”janten” i dem som er blitt provosert. ”Du er ikke bedre enn oss”.

I mange sammenhenger opplever jeg meg selv som temmelig mislykket og udugelig. Ofte når jeg står ansikt til ansikt med oppgaver, som føles alt for svære, kan jeg si til meg selv: Enten forsøker du ikke og flykter, eller så sier du: Jeg klarer da dette. Og det vil jeg innbilt meg helt til jeg fikk bevist det motsatte: Dette klarte du ikke, gutt! Ok, så får jeg bite i gresset og erkjenne det. Nå vet jeg i alle fall hva jeg ikke kan.

Når jeg ser meg tilbake finner jeg få tilfeller hvor jeg har vært nødt til å gjøre denne fornuftige innrømmelsen.

Å vite hva jeg ikke kan er ikke udugelighet.

Men å si til seg selv. Ikke prøv en gang, for dette får du likevel ikke til - ! det er udugelighet av verste slag, for man gir opp uten prøve, og så må man leve med usikkerheten hele tiden, som sier til deg: Skal se jeg hadde klart det jeg også, hvis jeg hadde prøvd.

Mitt gamle motto var ikke et selvbedrag.

Nå vet jeg at jeg har klart det ”umulige”, om og om igjen. Forskjellen mellom - ”Jeg kan alt inntil jeg har bevist det motsatte”, og ”Jeg kan i grunn ingen ting før jeg får beviset på at jeg kan det” er arbeid og atter arbeid.

Troen skaper arbeidslyst og seiersvilje. Tvilen skaper latskap. som er frukten av frykten for å dumme seg ut.

Mitt motto har også en annen fordel. Jeg har lært å ikke fortvile over mine handikaps. Erkjennelsen av handikaps, paret med troen på min betingede allmakt, utretter - for meg - forståelige mirakler.

Som illustrasjon til denne påstand vil jeg bruke ordtaket:
”Nød lærer naken kvinne spinne!” Forstår du hvorfor?

En nakne kvinen er ikke likegyldig med seg selv og sin kropp. Anta at hun fryser så hun hakker tenner. Hun vet at hun må beskytte kroppen mot kulden, ellers vil hun dø. Sauen hennes fryser ikke. Hva om hun låner litt av sauens overskuddsull?
Hun kunne ikke drepe sauen og stjele huden av dyrets kropp. Fa ville hun miste melken. Når hun nappet til seg av overskuddet, er det nok varmt, men uegnet til klær. Nøden for sin hutrende kropp manifesterer seg omsorg for den.

Når hennes omsorg støter sammen med hennes samlede lager av kunnskaper, erfaringer, ferdigheter og initiativ, så trigger de hverandre på samme måte som når en negativ ladet strømkrets møter en positiv ladet.

Møtes de aldri, skjer det ingen ting.
Barker de sammen, brenner de hverandre ut.
Men kommer de i et skapende forhold - ikke for nær, ikke for fjern - trigger de hverandre gjensidig. Og da blir to ting, som ikke har vært der før, tre fram som lys og varme!

Den aller største oppfinnelsen i verden står kvinnen for. Hun nappet ull av sauen, oppfant karingen, oppfant rokken, oppfant veven, og sydde seg klær, og så frøs hun ikke lenger, ikke hun, ikke mannen og ikke barna.

Hvorfor fortvile over handikaps når man har evnen til å elske? Kjærlighet gjøre kreativ!