ET VENNSKAP SOM ALDRI BLE ETABLERT

Jeg kom til å tenke på dette da jeg leste Vårt Land, som i dag har en fin artikkel om John-Willy Rudolph, mannen bak oppbyggingen av Kopinor.
John-Willy var sønn av Willy Rudolph, en av pinsevennenes pioner misjonærer i Kina og senere Japan. Pinsemenigheten i Fetsund, hvor mine foreldre var medlemmer, underholt hans arbeid. Mine foreldre avsatte et fast beløp hver måned som de betalte inn til en misjonskasse. Dette holt de på med helt til familien Rudolph avsluttet sin misjonærvirksomhet.
Da familien, etter krigen, kom flyttende tilbake til Norge, fikk de bo en tid hos min eldste bror, Harry, som hjelp dem til en mer permanent bolig like i nærheten.
Jeg kan huske at jeg var grenseløst fascinert av denne familien som foruten moren og faren besto av to jenter og en gutt. Det lå en aura av eventyr rundt familien, og jeg lyttet spent til alle de skumle historiene det ble fortalte fra Kina i tiden før og under kommunistene tok dem til fange.
Familien Rudolph brakte inn i min hverdag en kristendom med store dimensjoner. Sammenlignet med min pinsemenighets enkle arbeidsfolk, hvis språk og tenkning var lokal, var disse menneskenes språk og tenkning av en helt annen dimensjon. De legitimerte pinsebevegelsen for meg – på sett og vis. Men av en eller annen grunn kom jeg aldri helt nær dem som mennesker.
Jeg kan huske at under mine teologiske utdannelse i Sverige var studentene spesielt opptatt av åndsdåpen og tungetalen. Vi fikk dårlig hjelp av våre lærere som var noviser som oss på dette området. Sterkt anfektet oppsøkte jeg en dag , under sommerferien, Willy Rudolph for å snakke med ham om disse spørmålene.
Han tok vennlig imot meg og ga meg god tid til å snakke ut. Svaret han ga meg vil jeg alltid huske: ”Jeg tror ikke du bør være så veldig opptatt verken av åndsdåp eller tungetale. Det er noe som er mye viktigere. Jeg har et eksempel: Vår misjonsstasjon i Japan var nærmeste nabo til Metodistkirkens misjonsstasjon. Forskjellen mellom disse to var påfallende. Vi var åndsdøpte og talte i tunger, men kranglet mye. Metodistene snakket aldri om slike ting, men vi la merke til at de var svært glad i hver andre. De utførte sitt arbeid i kjærlighet og kranglet aldri! Søk heller etter å bli sterk i kjærligheten, David.”
Mine spørsmål fikk et svar jeg kunne akseptere. Hva ganger visdomstale, profetisk tale, tungetale og personlig offer meg hvis jeg mangler kjærlighet?
Så var det John-Willy. Jeg tror han er 8-9 år yngre enn meg. Og det var nok alderen som var en av årsakene til at jeg ikke tok kontakt med ham og innledet et vennskapsforhold, enskjønt jeg likte ham godt og beundret ham for hans ordentlighet.
Verken han eller jeg hadde god råd. Skolegang og studier kostet penger, og studielån var helt uaktuelt for min del. Men, opplært som jeg var til å klare opp i mine ting selv, fikk jeg sommerjobb ved Fetsund Lenser. Det gikk greit, for jeg hadde flere sommere jobbet som sprettgutt i tømmerfløten, og for pengene jeg tjente da betalte jeg min konfirmasjonsdress og utgiftene til yrkesskolen.
Og nå, som tømmerfløter med full lønn, hadde jeg penger til å fullføre mine studier. Jeg var på elva i fem sesonger. De to siste årene hadde John-Willy fått jobb der også, men vi kom aldri nærmere hverandre enn til å si ”Hei!” Via familie og venner ble jeg informert om denne unggutten, og det jeg fikk høre var så positivt at jeg godt kunne tenkt meg en slik venn.
Den første og siste gangen jeg hilste ordentlig på ham og snakket med ham var under minnesamværet etter min fars begravelse. Jeg hadde forrettet begravelsen og ledet minnesamværet. Under hilsningstalene fikk John-Willy ordet. Han hadde behov for å uttrykke takknemlighet for hva far og hans likesinnede hadde betydd for hans samfunnsorientering. Han holt faktisk en slags bekjennelsestale til sosialismen. Det var en sterk tale fra en som studerte sosialantropologi. Det var særlig omsorgsfenomenet han understreket. Han hadde opplevd seg inkludert i miljøet av barske tømmerfløtere. Den samme erfaringen hadde jeg, men tok det som en selvfølge fordi jeg fra fødselen var en av dem.
Opp gjennom årene har jeg fulgt med John-Willy. Beundringen er ikke blitt mindre. Med sin sterke rettferdighetssans, sin solide fagutdanning og sitt betydelige intellekt har han etterlatt seg et livsverk det står respekt av langt ut over landets grenser. Det er ikke få titalls millioner, som takket være ham, har rent tilbake til forfattere, maler, musiker etc på grunn av loven om opphavsretten som han så enestående har forvaltet.
John-Willy forble ikke pinsevenn. Ikke jeg heller. Vi var nok begge overmette av den emosjonelle forkynnelsen. Han gikk over til baptistene og jeg til metodistene. Dåpen, som adgangsbevis til himmelen, har nok holt oss borte fra den lutherske tenkningen. Den Gud som ikke vil ta imot et lite barn uten dåpsvann på hode virker fremmed på oss.
Vi ble aldri venner vi to. Men både han og alle andre skal vite at jeg alltid har regnet ham blant mine beste venner.