lørdag, mai 08, 2010

Min gode venn Arnfinn Sæther er 80 år

Vi feiret dagen med stor middag på ”Kleivstua”, du vet den eldgamle skysstasjonen som ligger høyt over Sunvolden, midt mellom Kongens”- og ”Dronningens utsikt. ”Kleivstua er restaurert og utvidet og er blitt et romantisk hotell med restaurant.
Arnfinn er født og oppvokst i Hønefoss. Jeg tror han elsker byen rundt den gedigne fossen, for han har nesten hele sitt liv bodd, og hatt sitt arbeid der. Han er gift med danske Kiss, en sprudlende liten kvinne med musikk som fag. De har tre barn. To bor og jobber i Danmark, den yngste har overtatt huset etter mor og far og er selvstendig næringsdrivende innenfor personal og ledelse.
Arnfinn har sin arkitektutdanning både fra Graz og Trondheim. Sammen med kollega Reidar Gytfeldt åpnet de et arkitektkontor midt i byen. Etter hvert ansatte de flere arkitekter, ingeniører og en hel liten stab av kontormedarbeidere. Og oppdragene strømmet inn, store og små. Jeg tar ikke for hardt i når jeg sier at disse arkitektene har satt sitt kvalitetspreg på eneboliger og forretningsbygg i og rundt byen.
Det var en høstdag i 1959 at jeg satt i bussen fra Jevnaker til Hønefoss. I Westernbakken så jeg noen vakre småhus og spurte en kar i bussen om han visste hvem som hadde tegnet dem. ”Det kan ikke være noen andre en arkitekt Sæther, det!” svarte han. Jeg bet meg fast i navnet og søkte stadig informasjon om denne karen hvis estetiske kaliteter appellerte til meg. Jeg var en lut fattig metodistprest uten ambisjoner om å bygge eget hus, men jeg unte meg gleden av å lese blader om hus og hjem.
Først da vi flyttet til ”Modum” og jeg bl.a. gikk inn i Gordons lille gruppe som tenkte og planla utbygging ble kontakter med arkitekter en del av jobben. Jeg hadde lett for å sette meg inn i Gordons ideer og overføre dem til skisser på papir, som han tok med seg til konferanser med arkitektene.
En kveld inviterte Sparebanken sine kunder med byggeplaner til en foredragskveld med arkitektene Sæther og Gytfeldt. Det ble en spennende kveld hvor jeg våget å presentere meg for Arnfinn Sæther. Verken han eller jeg hadde tanker om hva dette møte skulle komme til å bety for oss begge.
Arnfinn tegnet huset vi bygde i Vikersund, et fantastisk anlegg for inne og uteliv som skulle bygges ut i etapper, men som ikke ble fullført. Etter 1 ½ år solgte vi huset til overlegen ved Vikersund Bad. Metodistkirken hadde kalt meg til å lede utviklingen av Samlivsprosjektet, og vi flyttet til Ullevålsveien i Oslo.
En kveld fikk vi besøk av Kiss og Arnfinn. Kiss hadde bakt et deilig brød til oss, og Arnfinn hadde kjøpt en flaske utsøkt rødvin. Jeg ble en smule forlegen, for det var ikke helt vanlig at det fates rødvin i huset til en metodistprest. Vi spiste brødet, men lot vinen være uberørt. Først dagen etter vekket Herren meg opp av min sløvhet. Det var som han sa til meg: Hvor var du i går kveld? Dine venner kom med brød og vin og du hadde ikke fantasi nok til å forrette dem nattverd!” Jeg ble meget skamfull!
Arnfinn tipset oss en deilig eiendom på Jevnaker som var til salgs. Det var direktøren på Hadelands Glassverk som ville flytte fra det digre huset Torbjørnrud som arkitekt Arneberg hadde tegnet, men som ble for stort og tungvint å bo i for to mennesker. Jeg forhandlet med eierne og fikk eiendommen på hånden i 3 måneder. Og Jevnaker Sparebank ville fullfinansiere kjøpet.
Arnfinn og jeg arbeidet ut planer for anvendelsen av huset og tomten som var på 25 mål og lå som en tange ut i Randsfjorden. På høyden, like til venstre for innkjøringen planla vi et vakkert kirkebygg som både skulle romme den lille metodistmenigheten og fungere som en institusjonskirke. Vi glødet for planene. Men våre samarbeidspartner ønsket et annet sted.
Hele prosjektet ble skrinlagt av Årskonferansen. Og der sto vi da – Reidun og jeg, samt Anne Kristin. Vi hadde ikke et sted å bo. Vi hadde ikke et arbeid å gå til, og vi hadde i prinsippet ingen innekt å leve av. Men vi hadde gode venner på Hønefoss og på Jevnaker. Arnfinn hjalp oss med å finne et sted å bo. Dr. Ragnar Joakimsen, en venn fra årene på Jevnaker og senere Modum Bads Nervesanatorium, skaffet meg et arbeid ved Ringerike Familievernkontor.
De tre årene som fulgte var våre tyngste år. Jeg hadde møtt veggen som man sier. Men den rette diagnosen var nok en reaktiv depresjon. I disse mørke årene ble Arnfinn og Kiss det lyset vi trengte. De viste oss en omsorg som vi aldri hadde opplevd før. De ringte oss og besøkte oss minst to ganger i uken, tok oss med på turer i skog og mark og skaffet oss et leieforhold til nabohytta deres i Åsa ved Steinsfjorden. To lange herlige somre bodde vi sammen, spiste, koste oss ved kveldsbålet, badet i fjorden og rodde ut og fisket. De hadde sansen for det gode livet disse to, og det ble nok en medvirkende årsak at jeg sakte men sikkert klarte og krabbe ut av mørket og inn i lyset igjen.
Det var under disse årene at vårt vennskap utviklet seg til å bli så rikt og vakkert. Reidun fikk en trofast venninne i Kiss. De forsto hverandre utmerket, selv om Reidun alltid har hatt problemer med å forstå danske talespråk. Arnfinn og jeg møttes ofte i lange, eksistensielle dialoger. Vi kunne snakke om alt, ungdomsopprør, alkoholisme, psykiatri og teologi. Arnfinn som under oppveksten hadde fått store overdoser av pinsekristendom, kunne på nytt nærme seg de religiøse spørsmål. Han ble etter hvert en viktig brikke i etableringen av Kirkeakademiet på Ringerike, og vi følte trygghet i selskap med hverandre. Men da han viste så stort mot at han gikk til nattverd i den katolske kirken her i Lillestrøm, så var det motet større enn mitt.
Vi snakket mye om hus. Jeg hadde skrevet boken ”Ditt rom i mitt hus”, og Arnfinn betrodde meg at han betraktet hus som mennesker. Når han tenkte og tegnet hus var han opptatt av verdier som snillhet, godhet, skjønnhet, ærlighet, sannhet osv. Han er en glimrende kåsør og skribent, og har holt mange morgenkåserier i NRK radio. Hans petitartikler i Ringerikes Blad var av høy journalistisk kvalitet, og innholdet ble diskutert der folk møttes.
Han ville nok blitt glad hvis jeg hadde blitt medlem i Rotary, men jeg forklarte ham at jeg har fått invitasjon fra nær sagt alle disse klubbene, men hver gang sagt nei takk. Å være medlem i et ”lukket fellesskap” har aldri tiltalt meg. Jeg nærer imidlertid respekt for klubbene, og det er ikke få jeg har gjestet med kåserier og foredrag. Arnfinn ble utnevnt i Guvernør for Rotary distriket som inkluderte bl.a Oslo. Da han var invitert til en samling i USA var han så sjuk at han så reisen som en umulighet. Jeg lovet å be for ham hver dag. Han ble sterk nok til å sitte i en rullestol, og Kiss ble hans trofast ”triller” som ble med ham til USA. En tur de nok aldri har angret på. Han var selv meget forbauset at det lot seg gjøre å gjennomføre denne reisen, men ville ikke høre snakk om at forbønnen hadde hjulpet ham.
Han er en tunghørt og sprek 80 åring som hver høst flytter inn i sin leilighet på Grand Canaria, og bor der noen uker og gleder seg som et barn til å ta imot barnebarna. Han er nok lei seg når jeg sier: ”En gang Grand Canaria, det er nok”. Skulle jeg trosse min motvilje mot turistøya måtte det være for å være sammen med min gode venn Arnfinn og gjenoppta vår viktige dialog om liv og død. Forstår du nå at jeg har belegg for å kalle ham ”min gode venn”?

2 kommentarer:

Tro Håb og Kærlighed sa...

Tak for en dejlig fortælling om et smukt venskab. Jeg har stor respekt for arkitektur - jeg har en fætter, som er en meget dygtig arkitekt. Og i forbindelse med vores kirke-om - og udbygning havde vi stor glæde af en dygtig arkitekt, der virkelig har gjort meget godt for menigheden. Til lykke med jeres venskab!

David Kvebæk sa...

Takk Charlotte. For Reidun og meg har vennskap svært høy prioritet. Vår vennskapskrets er meget stor.
Til vær helg sender jeg en sms til en utvalgt gruppe med orientering om status presens her hjemme, og med ønske om en velsignet helg. Jeg kan ikke si at du skal være min venn, men jeg kan tilby deg mitt vennskap.