mandag, juni 07, 2010

FOTVASKING, EN REALITET ELLER HAPPENING?

I går holt presten vår en preken om kvinnen som vasket Jesu føtter med tårene sine, og som tørket dem med håret sitt, og som i tillegg smurte dem inn med kostbar olje. Jesus brukte denne hendelsen som en kontrast til verten, som hadde forsømt seg, og hoppet over de jødiske reglene for gjestfrihet.
Vi har et vaskevannsfat og en vannkrukke i keramikk i kirken vår, og dessuten et bønnesjal, strikket av venner i Riga. Men vår menighet fungerer ikke sånn. Intensjonene har vi, men å sette ideer ut i livet, akk – det er en lang vei dit. Nå står de der som symboler. For noen er de en stadig påminnelse om vår forsømmelse.
Men hos Jane er det helt annerledes. Der får jeg en parkeringslapp til bilen min, et spørsmål om jeg vil ha kaffe, tea eller et glass kalt vann. I dag valgte jeg det siste. Hun justerer stolen så den passer til min lange kropp, heller fotpulver i et kar som hun fyller med vann som holder nøyaktig den temperatur som er behagelig. Jane er ei flott jente. Hun snakker hele tiden om ting som er viktige for meg, for opp gjennom årene har hu lært meg å kjenne ganske godt. Hun kjenner Reidun, som hun også steller føttene til. Hun kjenner også vår store familie, for vi er flinke til å skryte av barna, svigerbarna og barnebarna, og nå også oldebarna våre, som heter Hanna og Peter. Sistemann er helt ny på arenaen og trenger slett ikke fotterapi. Jane er nemlig en glimrende, profesjonell fotterapeut.
Så starter hun behandlingen. Tærne og helen, ja hele foten blir sømfart med skarpe øyne og kloke hender. Siste jeg var der spurte hun om jeg hadde fått en fotvorte under stortåa. Jeg benektet det. Det er intet galt med stortåa, sa jeg. Så tok hun en skalpell og grov fram flere glasskår. Jeg hadde altså gått med glasskår i stortåa uten å merke det. ”Merkelig?” var Janes reaksjon. ”Kanskje ikke” svarte jeg. Både nevrologen og nevrofysiologen er enige om å gi føttene diagnosen ”nevropati”. Signalsystemet er gått i stykker. Nervene fra stortåa ga ikke smertesignaler til hjernen. Men flere andre områder av foten reagerer anormalt, eller ikke i det hele tatt.
Etter en grundig behandling med skalpell og filer og små smergelskiver festet til en bitte liten håndmaskin, gikk hun over til den behandlingen som fikk tankene mine til å kretse om gårdagens preken.
Jane smurte en deilig krem på føttene og gikk i gang med å masere den inn i huden med stor profesjonalitet. Hun brukte lang tid på hver fot og jeg ble helt henført og nøt hver bevegelse. ”Tror du at en daglig behandling som denne ville fremskynde helbredelsen av føttene dine?” spurte hun. Jeg svarte at jeg var 100 % overbevist om at det ville den. Jeg så jo med egne øyne at mine bleke føtter fikk en frisk rødfarge og at de ble varme og fine. Undres om Jesus fikk en tilsvarende behandling. Det ville helt sikkert gjort godt i hans trette føtter.
Og hvorfor gjennomfører vi ikke fotvasking i våre menigheter? Jeg mener ikke som et symbolsk ledd i gudstjenesten, men som et reelt tilbud til folk som virkelig trengte det. Jo visst kunne det skje under gudstjenesten, men jeg er redd det ville ta veldig lang tid om det skulle gjøres grundig. Det kunne gjøres før, eller etter, eller kanskje parallelt med gudstjenesten. Tre fire spreke ungdommer ville ha gjort underverker. Jeg er helt sikker på at ”min” Jane ville gitt dem en enkel og god opplæring.
Jo, fotvasking hører absolutt hjemme i kirken, men den må planlegges nøye og ikke bli en happening.

2 kommentarer:

Tro Håb og Kærlighed sa...

Dejligt - både med din Jane og med dine gode tanker. Det kan jeg skrive et blog-indlæg om. Bare lige en tanke, som vist er Jørgens oprindelig: Hvad er der der gør, at fodvaskningen ikke er et sakramente? Det er Jesus, der byder os at gøre det, som ved dåb og nadver: "...så skylder I også at vaske hinandens fødder" (Johannes 13:14), der er en ydre handlen, igen som ved dåb og nadver. Men vi tror måske ikke, at Gud handler her - som i dåb og nadver!

David Kvebæk sa...

Takk Charlotte. Jørgens tanker er slett ikke upassende. Hvorfor skal ikke fotvasking ha status som
sakrament? Men først må vi praktisere fotvasking og få en orden på dens plasseringen i gudstjenesten. Et sted må man begynne. Så hvorfor ikke diskutere det på bloggen. Men som du ser er det ikke mange som vil være med på dette.