mandag, september 20, 2010

HØST NÅ IGJEN -?

Alle tegn tyder på at nå er det høst igjen. Sommeren er definitivt over. Både kropp og sjel må innstille seg på at stripen på gradestokken synker mot null.
Dette er ikke like enkelt for en stor gruppe nordmenn, men det fikser de ved å fly sørover, som stæren og linerla, og bli der et par måneder eller helst lenger. Jeg kan huske at et år kom vinteren allerede 13. Oktober. Vi bodde på Modum. Snøen lavet ned og trær la seg over strømledninger og forårsaket strømbrudd. Sykehuset måtte ty til strømagregat, og vårt hus var heldig vis tilknyttet det. Og det betydde at vi fikk en hel familie ekstra i kosten. Det var veldig hyggelig for oss, men kanskje ikke fult så hyggelig for dem.
Vi får da håpe at snøen lar vente på seg helt til julehelgen, men da vil vi, av romantiske grunner, ha snø. Men nå er det høst. Det vet vi, men det er fortsatt sommerlig og grønt i hagen. På bjørka er bare ett og annet blad blitt gult. Fruen har skåret ned noen roser og lavendelplantene, men fortsatt står de vakre smårosene i fullt flor i rullesteinbeddene. Rododendron har satt knopper for neste vårs blomstring. Et signal om at vi kan forvente en ny lys og varm årstid.
Jeg må innrømme at jeg ikke har vært spesielt flink til å ta meg ut på tur i skog og mark. Det er faktisk mer enn fem år siden jeg gikk forttur til Bjønnåsen. Vår høyeste topp her omkring. Men i går ringte min fetter Jonny og spurte om vi sulle prøve oss på en tur til Heia og Varsjøen. Det var strålende vær og vi takket ja.
Det ble en herlig tur med kafferast og alt som hørte med. Jeg ble nysgjerrig da jeg hørte regelmessig knepp fra skogen. Det kunne ikke være forsinket tiurleik, men hva var det? Plutselig fór en diger skygge forbi meg. Det var en mann! En mann med ski og staver. Han var ute og trente til vinternes mange skiturer. Etter hvert som vi gikk kom det flere og flere. Det var et pussig syn å se folk gå på ski på asfaltveien. Kneppingen kom fra stavene i det de ble satt i veidekket. Det ble en kraftig påminnelse om at noen er sprekere enn andre.
Det ble en litt for lang tur syntes jeg, men jeg fikk verken muskelkrampe eller andre plager etterpå. Nå har jeg ingen unnskyldning når fruen ber meg ut på en ettermiddagstur. Takker jeg nei, vel så er det av latskap. Nå er jeg helt frisk, det er bare aldersproblemene jeg sliter med. Men selv de kan overvinnes, til en viss grad.
Denne weekenden har jeg faktisk hatt tid til å se tre dvd-filmer. En handlet om Olav H. Hauges liv. Utroig at en mann kunne skrive så mange vidunderlig dikt som var så utrolig ensom, og med så alvorlige sinnslidelser. Hen ble behandlet med elektrosjokk, og dertil lobotomert. Han er det levende bevis på at det nytter å leve med et ”likevel”.
Den andre filmen var om Håkon Bleken, en av Norges aller fremste maler i vår tid. Heller ikke han kom enkelt fram til sine geniale resultater. Hans barndom var ikke akkurat av enkleste slaget.
Den tredje filmen handlet om Sigrid Unsets liv. Heller ikke denne nobelprisvinnende kunstneren var fri for problemer. Hun hadde imidlertid en steierevne og en tålmodighet som gjorde at hun kunne skrive den ene boken etter den andre, som har fått betydning langt inn i moderne tid.

Jeg kan altså se tilbake på en helg med både fysiske og åndelige utfordringer av beste slag. Kommer det ikke snø med det første kan høsten bli en fin tid både med tanke på uteliv og inneliv. Dessuten har jeg mitt vidunderlige atelier hvor jeg kan trekke meg tilbake å skrive og male så mye jeg måtte ønske. Akkurat nå gruer jeg ikke for høsten.


.

Ingen kommentarer: