mandag, desember 13, 2010

LUCIADAGEN

I dag skriver vi 13. Desember, som er Lucia-dagen. For meg var det en helt fremmed dag inntil jeg flyttet til Ôverås, Metodistkirkens Teologiske Seminar i Göteborg. Dagen før den store begivenheten ble det fortalt at vi måtte ha nyvaskede og nystrøkne pyjamaser når toget med de hvitkledde ankom tidlig neste morgen.
Jeg lå våken og ventet. Sangen ljomet i de høye haller, og snart sto Lucia på terskelen, og før jeg helt hadde satt meg opp i sengen sto hele flokken av terner og stjernegutter i rommet og sang om denne vidunderlige ljusbärerinnan fra Tyrkia. Lussekatter, pepperkaker og en kopp varm sjokolade ble satt på nattbordet, og vips var de hvitkledde ute igjen.
Jeg likte dette opptrinnet og tok den svenske tradisjonen med meg hjem til Norge. Men først i Levanger ble det svung over feiringen. Sammen med Levangeravisa fikk vi valgt den lyse og vakre Astrid, en av jentene i ungdomsgruppa vår i Metodistkirken, til årets Lucia. Et gedigent offentlig program ble laget, og avisens fotograf knipset bilder i alle sammenhenger. Folket i småbyen sluttet godt opp om feiringen, og alt gikk bra inntil vi besøkte Levanger sykehus. Der møtte vi en rasende overlege som kalte meg inn på teppet og fortalte meg om brannfaren og min ubetenksomhet. Jeg sa at han overdrev, for vi var alltid en flokk i beredskap. Men neste år fikk Lucia elektriske lys i krona si, for sikkerhets skyld. Men det var ikke fullt så festlig.
Jeg kan ikke huske jeg la så mye arbeid i Lucia-feiingen de årene vi bodde i Kristiansand. Hos oss privat ble likevel tradisjonen holt ved like. Da vår datter Anne Kristin ble stor nok ble hun den selvskrevne Lucia. Med sitt lange lyse hår var hun som skapt til rollen. Men her var mange unge piker med langt lyst hår som konkurrerte om å bære lyskransen. Og husker jeg ikke feil så skiftet de på rollen. De fikk alle være Lucia når deres eget hjem ble besøkt.
Luciafeiringen har aldri tatt helt av i Norge. Det er i nabolandet denne feiringen har festnet seg i folkesjela. Men både vi, som dem, har opplagt et behov for å lage lysfest en mørk desemberdag, enskjønt nå pyntes det med elektriske lys, nær sagt utenfor enhvers bolig allerede tidlig i desember. Men når lysene blir kulørte, og dertil blinker, da synes selv jeg det blir i meste laget. Men lys i hjemmet, adventslys og andre lys, er med på å forberede sinnet til den store lysfesten, Julen.
Vi vil gjerne komme hjem til et julepyntet hus etter besøket i Stavanger. Vi får gjester allerede 3. Juledag av familien fra Lillehammer, som alle setter pris på et hus i julestemning, og mat som smaker av jul.
Dette er siste bloggartikkel i år, og jeg ønsker alle mine lesere en lys og velsignet julehelg.

2 kommentarer:

Tro Håb og Kærlighed sa...

Tak og i lige måde! Her fejerer vi Lucia og kirke og på plejehjem. Og vi spiser lussekatte.
Men Lucia har ligeså vel mørkt som lyst hår - og mon ikke Lucia selv var mørkhåret?
Selma Lagerlöf har skrevet et smukt eventyr om den svenske "fru Lucia" - kender du det?

David Kvebæk sa...

Du har selvsagt helt rett, Charlotte. Lucia var fra Tyrkia og sikkert helt mørk. I Sverige skulle hun være blond, lys som lyset selv, og jeg arvet vrangforestillingen.
Nei, jeg kjenner ikke til Selmas eventyr om "fru Lucia".
Selma var forøvrig søskenbarn til min morfar, men hennes navn ble aldri nevnt. Kanskje kom det av at hun levde med en kvinne? Hun var slående lik min mor.