PÅ SEMINAR IGJEN

Det var Annar Aasheim som tok initiativet til søknaden om Kongens Gullmedalje, og som inviterte til lunsj på Grand Hotell da medaljen ble utlevert. Av den grunn tilbød min kollega Annar å holde en forelesning gratis i et av hans seminarer. Det satte ha pris på, og den 11. 05. gikk seminaret av stabelen i Thons hotell, Arena, på Lillestrøm. Det kom ca 35 – 40 deltagere.
Tema for dagen var ”Myndiggjøring”. Min oppgave var å fortelle hvordan filosofien om Det myndiggjorte menneske hadde vokst fram, og hvordan konseptet for leder- og personaltrening ble til.
Før jeg startet spilte jeg fra en CD som min bror Erik hadde fått laget av Torshovorkesteret, som består av ungdom med store lærevansker. I utgangspunktet trodde man at disse ungdommene måtte spille på signalhorn, for de hadde ikke evner til å spille på ventilinstrumenter. Men etter tretti år med målbevisst øving lærte Erik dem å spille på vanlige blåseinstrumenter, endog med fire stemmer.
Jeg spurte hva deltagerne syntes om musikken. Jeg forsto at de nølte med kommentarer. Jeg spurte videre om noen av deltagerne hadde spilt på et blåseinstrument. Det var få som hadde det. Så røpet jeg hemmeligheten. Dette vi hadde hørt var musikk fra 70 psykisk utviklingshemmede ungdommer. ”Det geniale i det dere har hørt er min bror Erik som overså det mulige og satset på det umulige”. Han skapte et mirakel under mottoet: Vi vil. Vi kan.
Hvordan klarte han det? Han hentet fram ressursene i hver enkelt. Ressurser som ingen hadde sett, og slett ikke trodd fantes der. Han hadde en intuitiv evne til å se ressursene og til å lirke dem fram. Etter hvert som de lyktes økte deres selvfølelse generelt. De kunne for eksempel gå i butikken å handle uten angst. ”De kunne jo spille, og var medlem av et orkester som hadde spilt på TV”, må vite.
De visste godt at de var annerledes, og ble såret av bemerkninger om det. Erik trodde ikke på den vanlige integreringstanken. Dette at en med utviklingshemning skulle integreres i ordinære sammenhenger. Dette kalte han velment tortur. Han trodde på integrering, men den måtte være omvendt. Såkalte normale burde integreres i grupper av psykisk utviklingshemmede! Det var dessverre få som tålte det. Men de som tålte det fikk lære meget om seg selv, og dem som var annerledes.
Hvis man ønsker å bli en god leder bør man ha som mål å myndiggjøre sine medarbeidere. Det betyr å lete etter de iboende ressursene som finnes i dem, og utfordre dem. Dette kalles i prinsippet å ”myndiggjøre”.
Når myndiggjøringsprinsippet blir lederens ledelsesideal finnes det knapt grenser for hva man kan oppnå. Fra Toyota-organisasjonen hentet jeg eksempler på at slike holdninger forvandlet en medarbeidergruppe som bygget om avdelingens struktur så fortjenesten økte med nesten 25 % på bunnlinjen, og det i løpet av ett år.
I seminaret holt den tidligere eieren og ansvarlige lederen for Toyota Norge et foredrag som tilskrev denne filosofien årsaken til firmaets eventyrlige vekst. En av hans ledere holt også en tale som lenket seg til denne og forsterket påstanden.
Jeg var berørt, selvfølgelig, men samtidig flau. Visst trodde jeg på mitt budskap, men ble sjenert når jeg fikk vite at det hadde stor innflytelse på bedrifters leder- og personalutvikling, når de fulgte mine prinsipper.
Jeg hadde håpet at jeg ville klare å holde min aktivitet oppe i alle fall i to timer. Dessverre ble jeg tom for krefter da det var ti minutter igjen av den tilmålte tiden. Det ble ingen katastrofe, for min gode venn og kollega, Annar Aasheim, tok over føringen og loste seminaret inn i gode spor. Dette har altså skjedd elleve år etter at jeg la årene inn.
Seminaret hadde en fantastisk bi effekt. Det har styrket min gamle selvfølelse.