Ja, nå skriver jeg litt igjen---.

Jeg har begynt å skrive igjen. Det går ikke fort. Men så klarer jeg ikke en så lang arbeidsdag som jeg håpet på, heller.
Jeg tenkte jeg ville klare fem timer pr. dag, men det var for optimistisk. Jeg blir vanligvis så sliten etter to til tre timer at jeg må hvile. Og dette forstår jeg ikke helt. Jeg sitter jo bare, rett opp og ned, og hamrer med to fingre løst på et tastatur. Altså ingen fysisk overbelastning. Det som er slitsomt må vel være å leve seg inn i stoffet jeg skriver om
For å gjøre skrivingen litt enklere har jeg tatt fram et gammelt manus, som egentlig ble refusert i sin tid. Det handler om en vandring i et ganske grått og livløst terren. Jeg går for å få klarhet i tankene, men jeg støter på små og tilsynelatende ubetydelig elementer som setter i gang forskjellige tankerekker, og disse oppleves ikke ubetydelige.
Tankerekkene er i prinsippet erindringer. Jeg prøver ikke å skrive dem ned så kort og objektivt som mulig, men på en måte som gjør dem til narratives i en lengre historie. Disse narratives kommer derfor ikke i kronologisk følge. De dikteres av hva jeg opplever under vandringen.
Vandringen har skjedd i virkeligheten. Jeg forlot kona mi og vennene våre, som hadde planlagt en lang dag på stranden, noe som aldri har vært min grei, og gav meg av sted på en lengre fottur opp mot fjellene.
Jeg gikk i et uttørket elveleie et langt stykke, helt til jeg fulgte en godt opptråkket sti så langt det var mulig, for så å gå videre oppover mot fjellene, mellom tørre kjerr og på steinete underlag. Jeg hadde kamera med meg, men tok ingen bilder. Jeg hadde ikke mat med meg, bare ei flaske vann med nippelkork, som jeg av og til vætet tungen med.
Når jeg nå forsøker å gjengi opplevelsene, og spesielt det rike tankelivet, så legger jeg faktisk også merke til at jeg berøres av den fysiske anstrengelsen det var å gå, selv om den ikke var så stor, den gang dette hendte.
Jeg skriver altså, og det føles bra. Hva det blir til aner jeg ikke. Jeg vet heller ikke om jeg tør presentere stoffet for en forlegger. I så fall vil jeg først , privat, sette konsulenter på det. En refusjon er en tøff sak, særlig når den kommer helt uventet. Da skaper den en hemmende lav selvfølelse.
Ja, det var bare det jeg ville skrive om denne gang. Jeg skriver, altså er jeg.