OM Å BLI GAMMEL

Min far døde gammel! Han var 66 år, men jeg opplevde ham som en sliten gammel mann. Til sommeren fyller jeg 79, altså tretten år eldre enn min far da han døde, som en mann mett av dager.
Vi satt og snakket om vår alder ved frokostbordet i dag. Om ti år, og det er ingen lang tid, er jeg 89, nesten nitti år altså. Det som opp tok oss var at ingen av barna våre bodde i vår umiddelbare nærhet. Selv om vi har mange venner er det barna vi tenker på som dem som kanskje vil se til oss.
Å bli gammel er egentlig en merkelig prosess. Jeg har store problemer med føtter som ikke vil tjene meg lenger, likevel går jeg rundt og tror at det vil ordne seg, for jeg har ennå ikke vært på Galdhøpiggen og heller ikke gått min siste skitur. Jeg har tanker om lange skogstuer, og fisketurer langs Sørlandskysten. Jeg klarer ikke, med min beste vilje, å bli realistisk i forhold til dette. Ting blir ikke enklere og bedre med årene, snarere tvert om.
Når jeg sitter i en av mine gode ørelappstoler kan jeg ta meg i å planlegge deltagelse i ett eller annet seniormesterskap i friidrett. Jeg mener å kunne utmerke meg i høydehopp, spydkasting og 200 meter. Jeg har nemlig ingen føling med at jeg har en skrøpelig kropp. Men jeg har ikke før reist meg opp (med besvær) før jeg lurer på om jeg orker å gå så langt som til startstreken for de enkelte øvelsene.
Som en gammel mann er jeg altså ikke ferdig med å ville leve aktivt og spennende. Fantasien og evnen til å planlegge er fortsatt ikke ødelagt. Men da Reidun en dag spurte meg: Har du ikke lyst til en skitur? Traff hun et smertelig punkt og jeg kjente tårene kom. Det er jo det jeg har lys til. Men hva om jeg falt? Man kunne virkelig ikke ringe etter en kranbil for å få meg på beina igjen.
Jeg går regelmessig til kontroll hos en overlege på Ahus. Han lytter på hjerte og lungene, måler blodtrykket og teller pulsslagene, og hver gang sier han at alt er i den skjønneste orden. Og slik er det hver tredje måned. De tar fem blodprøver av meg samt urinprøve, men alt er som det skal være. Men jeg kan ikke kle på meg om morgenen uten å hvile en halv time etterpå.
Noe er opplagt galt. Kan det være tablettene jeg bruker, for å holde vaskulitten i sjakk, som gir så sterke bivirkninger? Vi prøvde for et par år siden å seponere dem helt, men da blusset vaskulitten opp igjen, og vi turte ikke. Jeg skriver vi. Det er overlegen og jeg. Reidun har kjøpt et bar nye sko til meg som er to nummer større enn de jeg har brukt før, men de er også for trange og en plage å få på seg. Jeg tar vanndrivende, to om morgenen og en om kvelden, og tømmer meg for masse vann hver eneste dag, men tydelig vis ikke nok til ikke å få ødemer.
Men i grunn har jeg ingen ting å klage over. Det er egentlig ikke noe stort tap ikke å stille i idrettskonkurranser, gå til Galdhøpiggen og ta korte skiturer. Jeg har jo bøkene! Men de krever av meg at jeg holder meg i ro så jeg får lest dem. Men så er det det da at jeg ser ikke så godt lenger heller. Mine faste kontrollturer til øyelegen har ikke hjulpet på synet. Han bryr seg ikke så meget om det. Det er to ting som opptar ham. Det ene er om den grå stæren har utviklet seg. Det andre er om det skjer noe på venstre netthinne. Han våger ikke å skifte linse på høyre øyet, for hvis det gikk galt så har jeg ikke ett i reserve, som folk flest. Og det er jo riktig tenkt, til et visst punkt – der jeg ikke ser å lese lenger.
Men er dette klager? Nei! Det er slik det er å bli gammel. Å bli gammel er i grunn ingen enkel sak. Man har jo et langt liv å sammenligne dagene med.
Man kunne jo konsentrere seg om døden, for den er ufrakommelig. Men døden er bare noe en har et forhold til på avstand. En har aldri opplevd den før, annet enn hos andre. Døden er ikke det samme som å ikke å ha besteget Galdhøpiggen. Den kommer når øynene lukkes for godt, og drømmer om å gå på ski opphører. Og så kommer det vanskeligste spørsmålet: Skal jeg åpne dem igjen å se inn i en annen virkelighet, en annen verden og kanskje kunne gå på mine bein igjen? Jeg tror det. Derfor er jeg ikke redd å være gammel.