tirsdag, september 18, 2012

VELLYKKET HELT TIL SLUTT?

Nå spør man etter råd og teknikker for å leve sammen ”helt til døden skiller dere ad”. Er ikke det en selvfølgelighet? Ikke nå lenger. Derfor er det mange som velger samboerskap framfor ekteskap. Man har ikke lovet hverandre evig troskap og kan i prinsippet forlate hverandre når som helst. At det viser seg problematisk å skilles skyldes at de nære relasjoner som oppstår når mennesker lever nær hverandre over kortere eller lengre tid, har ikke med språk og juss å gjøre. Det er fenomener som har utviklet seg på et annet plan. På det seksuelle for eksempel, som har barn som ytterste konsekvens. Komplikasjoner på komplikasjoner. Bolig, økonomi, samlivet i hjemmet, familieferie og alle forhold som har utviklet seg til hverandres familier. Det er faktisk ikke så lett å si farvel til hverandre selv om man kun lever i et samboerforhold. Men uansett, hvis man spør om råd for å kunne leve sammen helt til døden skiller, så gjelder dette både ekteviede og samboere. Det må være noe som forårsaker skillsmisse, og dette noe bør elimineres, men for å klare det må man vite hva dette noe er. Jeg fikk anledning til å iaktta ektepar som ba om hjelp til å redde ekteskapet. Det er en stund siden riktignok, men i tiden som har gått har jeg ikke observert andre årsaker enn de jeg observerte i Familieavdelingen på Modum Bads Nervesanatorium, og i poliklinikken min. Det er faktisk for enkelt å si at menn er fra Mars og kvinner fra Venus. Kvinner er forskjellige, ja innbyrdes vidt forskjellige, og det er selvfølgelig menn også. I de 21 år ekteskapsbehandling var min hovedbeskjeftigelse, så jeg en enorm forandring i parforholdene. De første årene var dynamikken nesten alltid at kvinnene ville frigjøres fra mannens dominans. Prøvde han å forhindre det hadde han ingen sjanse. Kvinnen var fullt engasjert i å utvikle et nytt selvbilde og gikk i mot, endog i tog mot, alt som luktet av maskulin dominans. Jeg har mange, om ikke tusen, eksempler, på slike ekteskapelige tragedier. Det vanskeligste var å hjelpe mannen til å se galskapen, og enda vanskeligere å få ham til å gjøre noe med den. Det var heller ikke lett å hjelpe kvinnen til å forstå at hun ville ikke lykkes i å løsrive seg med makt. Her jeg sitter å tenker tilbake forbauses jeg over at det som regel var kvinnene som ville ut av ekteskapet. Tvang hører ikke hjemme i ekteskapet og familien. Den gamle salmedikteren forsto dette for 300 år siden, da han skrev. ”Tvang til tro er dårers tale. Hjertet vegrer seg med fynd. Kun til helvetet kan det tvinges, men til himmelen bare ringes”. Denne sannheten gjelder i alle sammenheng der det er mennesker med i spillet. Den store oppdagelsen gjorde jeg da jeg laget et skjema for de vanligste beskyldningene ektefellene kom med, Jeg skrev ordene under hverandre, side opp og side ned. Jeg hadde en rubrikk for kvinnene og en for mennene. Så slo jeg sammen ord som lå i samme kategori. Da la jeg merke til at begrepene de brukte var forskjellige hos kvinner og menn. De mest brukte hos kvinner var av den myke kategorien, og jeg samlet meg om disse: Nærhet, ømhet, varme og innlevelse. De som var karakteristiske for menn var: Kunnskaper, erfaringer. Ferdigheter og initiativ. Spenninger oppsto når kvinner angrep de myke områdene hos mannen, og når mannen angrep de sterke områdene hos kvinnen. Få ting såret en kvinne mer enn når mannen sa hun var dum. Og når hun angrep hans manglende evne til nærhet, ømhet og varme, så kunne han bli rasende. De brukte, hver på sin kant, å angripe den andres svakhet med sin styrke. Det var nå jeg delte det feminine fenomen inn i to områder og kalte dem M= myndeighet, og O =omsorg. Kvinner med små myndighetsevner var ofte gift med menn som hadde store myndighetsevner. Men når kvinnene etter hvert fikk anledning til å utvikle det som ga dem myndighet (kunnskaper, erfaringer, ferdigheter og initiativ på de områder hvor mannen hadde dominert) oppsto det større og større spenninger i ekteskapet, og kvinnen ble sårbar på en stadig svakere omsorgsside i sin personlighet. For å stanse denne negative utviklingen måtte jeg rett og slett undervise de to om denne dynamikken. Og i stedet for å stå imot, måtte jeg lære dem å gi rom for den andres nyerobrede ressurser. Mannen måtte ønske kvinnens myndighetsevner velkommen, som kvinnen måtte møte mannens omsorgsevner velkommen. Jeg vet dette kan virke både innviklet og kronglete, men i arbeidet med ekteskapsproblemene måtte jeg være konkret i øvelsene. Ta for eksempel de seksuelle spenningene. Begge parter kunne bruke sin seksualitet til å avvise sin partner. Kvinnens dysfungerende seksualitet ble brukt (ubevist) som avvisning av mannen, og mannes mot kvinnen. Få ting gjorde mannen mer frustrert enn kvinnens manglende orgasme (han var en dårlig elsker). Å få ting kunne gjøre kvinnen mer fortvilet enn mannens impotens (hun maktet ikke å tenne ham). Og akkurat på dette område utviklet vi behandlingsopplegg som var så vellykket at vi ikke kunne presentere forskningsresultatene i fagtidsskriftene. For å få et ekteskap til å vare livet ut må man lære og akseptere at man bør gi stort rom for den andres behov og utvikling. Gjør man ikke det er det straks rom for spenning. Når dette blir en gjensidig holdning er ekteskapet dømt til å bli vellykket.

Ingen kommentarer: