"LET IT GO!"

Mine blogg-venner har forstått at det har tatt tid å svare på de tre spørsmålene min sønn (for omlag halvannet år siden) konfronterte meg med: Far; - har du trygghet nok, mot nok og tro nok..? Jeg kunne selvsagt liret av meg en klisjé og sagt: ”Ja, jeg tror da det! Hva får deg til å tro noe annet? ”I stedet har jeg forsøkt å gjøre en kritisk gjennomgang av meg selv, og det har vært en vanskelig og tøff prosess.
Har jeg mot nok til å frigjøre meg fra de teoretiske elementer, metoder og verktøy i familiepsykiatrien som jeg har tilegnet meg og fått være med å utvikle, og som har gitt meg mye prestisje, også internasjonalt?
Jeg tror jeg nå har trygghet nok til å si: ”Let it go!”
Vanskeligere har det vært å opparbeide trygghet nok til å slippe taket i de teoretiske elementene i filosofien om ”det myndiggjorte menneske”, en tenkning som har betydd så mye for mitt konsulentarbeid gjennom tjue år, og som har dannet grunnlaget for bedriftsfilosofien jeg har fått være med å plante i så mange foretak.
Men jeg tror at jeg nå har mot nok til å si: ”Let it go!”
Men aller vanskeligst har det vært å granske min tro, om den er sterk nok til å frigjøre meg fra de teoretiske elementer i den dogmatikk jeg som prest er opplært i. Og å gjøre meg fri fra det verdisystem som har preget det sosiale miljøet jeg har vært en del av.
Dette siste har kostet meg mest. I en lang periode har jeg vært nødt til å distansere meg både fra forkynnelsen og samværsformene i menigheten. Under alle disse månedene har jeg gjort interessante observasjoner om lojalitet, gruppe-tilhørighet, ryggmargsverdier og mye annet. For meg som person har det jeg observerte ingen betydning, heldig vis,. Ikke nå lenger. Jeg føler at jeg er i stand til å erkjenne at jeg har en tro som er sterk nok til å si: ”Let it go!”. Jeg kan slippe forankringen til konfesjonens dogmatiske byggeverk som jeg har tatt tilflukt til, og til konfesjonens lukkede miljø, som jeg så alt for lenge har vært bundet av.
Dog, ingen ting av alt jeg har lært, tenkt og erfart vil noen gang kunne gjøres ugjort. Jeg må vedkjenne meg, og være min livsvev helt fram til deadline. Når jeg sier ”Let it go!” så er det forankringen til fenomenene jeg snakker om. Jeg føler jeg allerede har sluppet taket! Jeg har ingen angst av den grunn.
Når skjedde det?
Mine blogg-venner vet at ting snørte seg kraftig sammen for meg for en tid siden. Jeg fikk problemer med pusten, og som en følge av det fikk jeg høyt blodtrykk og hjertearytmi. Jeg var hele januar 2005 pasient ved Glittre sanatorium, men der kunne de ikke annet enn å konstatere at lungene var i elendig forfatning, at de ikke hadde kompetanse til å hjelpe meg, og at de derfor ville overføre meg til AHUS for videre undersøkelser og behandling.
Min tro ble satt grundig på prøve denne tiden. Bare noen av mine aller nærmeste var kjent med hva slags kampen jeg kjempet. De fleste har trodde det bare var en kamp mot sykdommen.
Den viktigste kampen var å prøvd ut om dogmatikken kunne hjelpe. Den hadde ingen betydning. Jeg fikk også prøvd ut hva menigheten som sosiologiske fenomen betydde for meg. Men heller ikke den hadde noen betydning.
I denne tøffe tiden fikk jeg satt min tro og min tillit til Gud og Hans Sønn på prøve.Det fikk betydning. De sviktet meg ikke! Under den vanskeligste tiden lærte meg to varianter av ”Jesus-bønnen”, og praktiserte dem. Den ene var for lang, for jeg hadde ikke innpust nok til å klare å si mer enn ”Kjære, Herre Jesus…” Den andre var passe lang, den lyder slik: På innpust: ”Se!”, og på utpust: ”Han bor i meg!” Det var nok, og det holt. ”Dersom dere (du) blir i meg og mine ord blir i dere (deg), da be om hva dere (du) vil, og dere (du) skal få det.
Torsdag 26. februar omkring kl. 06.00 om morgenen kjente jeg mitt hjerte ”forunderlig varmt”. Jeg sto opp, gikk ned i stuen, og for første gang på mange måneder kunne jeg trekke luften fritt, og helt ned til lungespissene, nederst i ryggen, for så å slippe all luften fritt ut igjen. Jeg var frisk! Jeg ropte høyt: ”Halleluja! Jeg er frisk! Takk Jesus! Jeg er frisk!” Og det var jeg, og det er jeg. Jeg er fri og frisk. Han har satt meg fri og gjorde meg frisk.
Noen dager etterpå ble jeg dagpasient ved AHUS. Etter fjorten dager med prøver og undersøkelser ringte overlegen og sa: ”Jeg har gått gjennom alle undersøkelsene og prøvene, sjekket og dobbelsjekket. Vi finner ingen ting som er galt med lungene dine lenger. Du er helt friske. Jeg har, i dette øyeblikk, gleden av å skrive deg ut herfra som, ja - som helt frisk!”
Mine barnebarns bønner, Jesus-bønnen, og alle mine venners bønner har fått ekspertisen på Glittre og AHUS til å si: Vi skjønner ingen ting. Her har en annen ekspertise, én som er større enn vår, vært i virksomhet! Helt utrolig!
Troen er kanskje ikke så stor, men den har vært sterk nok. Jeg føler at jeg snart er i stand til å artikulere svarene på min sønns spørsmål. Men - selv om jeg føler en sterk nok tro til å si: ”Let it go!” - så er jeg fortsatt i tvil om min kunst vil kunne kalles ”virkelig” kunst. For det var egentlig det han spurte meg om, sønnen min: ”Hvis du vil det skal bli virkelig kunst, far – har du da trygghet nok, mot nok og tro nok til å si: ”Let it go!”?
-
Kan det være klokt å legge disse tankene – dette vitnesbyrdet – ut i en blogg, den kan jo i prinsippet leses av alle som har tilgang til Internett?
Og hva så? Vil den støte noen? Vil noen i menigheten bli lei seg? Vil den kunne brukes mot meg? Setter den noen i forlegenhet? Burde jeg ventet litt?
Den friheten jeg har fått vil på ingen måte underkjenne det familiepsykiatriske fagområde, eller filosofien om det myndiggjorte menneske, eller de kristne dogmer og de helliges samfunn, per se. Men nå kan jeg forholde meg til alt dette på en annen og bedre måte. Den som kan stå alene, kan stå alene, og derfor også sammen med andre. Den som ikke kan stå alene vil alltid være avhengig av andres vilje og ork til å være krykke. Gud står aldri langt fra den som står alene.