JEG HAR SETT TIDEN

Jeg så den en morgen, under frokosten. Jeg så den da Reidun leste andakten. Den lå som en lysstripe skrått over vår hvitskurte kjøkkenbord. Den beveget seg mot høyre i sneglefart.
Jeg tenkte: Vil den bevege seg helt bort til smøret før vi har bedt bønnen: Vår Far. Ja for Fadervår kan ikke hete Fadervår lenger, for nå sier vi: Vår Far som er i himmelen. Av frykt for ikke å henge med i tiden, som er i ferd med å snike seg fra oss, har vi lært oss Herrens bønn i den nye språkdrakten. Og nå som vi kan den utenat liker vi den svært godt.
Hun sier amen, og jeg ser at den lyse tidsstripen har et lite stykke igjen før den når bort til smørskålen. Jeg lukker øynene. Det gjør jeg alltid når jeg ber. Mitt hjerte samtaler med Gud, min ånd taler med Hans, og da må jeg ikke forstyrres, ikke engang av tiden som kryper skrått over kjøkkenbordet.
Etter frokostmåltidet går vi rett over til Andreas-messen.
Tre lys er tent – og kanskje et fjerde, det vi nå har tent for 15 år gamle Guro, som er operert for kreft i bukhulen. Andreas-skapets fløydører er åpnet, og vi ser bilde av ukens spesielle bønnebarn. Vi smiler til ham, eller henne, "kiler" dem litt på nesetippen og kjenner besteforeldre lykken trekker munnvikene et godt stykke utover. Vi har elleve, som hver sin uke får bilde sitt i skapet. Når de gifter seg, som Kamilla, kommer Ole Christian, med på bilde – ja, og for all del den nye gledessprederen, Hanna, deres førstefødte, hun som har gjort oss til oldeforeldre.
Jeg holder gjerne den sorte forbønnsboken mellom hendene når jeg ber, i tilfelle jeg har en nådegave. Denne bønnen er rituell, i den forstand at dem vi ber for er delt inn i grupper. Og du kan sikker forestille deg at den kan bli lang.
Og når jeg så helt til slutt sier: Hør vår bønn, alle godhets giver, Fader, Sønn og Hellig Ånd, og slår øynene opp, så er tiden allerede krabbet opp i smørskålen.
I år kan vi feire Andreas-messens tiårsjubileum. Den som ble unnfanget fordi jeg ikke hadde rukket å fiksere ansiktet til vårt nyfødte barnebarn, det niende.
Nå foreligger partiturheftet til den spirituelle generasjonsgudstjenesten som vi kaller Andreas-messe, og den forenklede utgaven, Andreas-vesper. 500 Andreas-skap er spredt ut over landet. Og nå, endelig ser det ut som om vi har lykkes med å finne ny produsent, og ny distributør.
Det er snart 2000 år siden Jesus første disippel ble korsfestet til sitt X-kors. Jeg beveges til tårer når jeg tenker på
hvilken nåde Gud har vist meg - ved å ha lært meg - at selv om tiden går - og alderen svekker min gamle kropp – så kan jeg rope til min gamle, tunghørte medvandrer, og i beste Andreas ånd: La oss be for barna! Jeg har med mine egne øyne sett tiden dra seg skrått over kjøkkenbordet.