På veggen foran meg henger et postkort. Det har faktisk en tittel: Marias ”blomster”, som er en einer (juniperus communis). Det er et bilde i en samleserie som er laget av Berit Dahl Soltvedt, som jobber i ”Kjernehuset – kulturelt og helsefaglig miniverksted”, 3401 Lier.
Det er et fortellende lite bilde. Menge vakre blåtoner rammer inn en sceneidyll, hvor den hvitkledd Maria bøyer seg beskyttende over Jesusbarnet. Her ligger en rev og ammer sitt ungekull på tre. To hvite harer – en stor og en liten – betrakter denne hellige familie, hvor Josef for øyeblikket er ute av bilde.
I venstre bildehalvdel bøyer en mørk blå einer seg beskyttende over de tre familiene. I Høyre billedflate heller en gyllen og lysende einerbusk seg innover mot gruppen, som sitter på marken og utgjør en likebenet trekant – som tråler av indre lys.
Et sagn forteller at da den hellige familie flyktet til Egypt var Herodes soldater nær ved å ta dem igjen. Maria ba plantene langs veien om beskyttelse, men alle var på Herodes parti. Så kom de til en einerbusk som åpnet sine tornet greier og ga den hellige familien et trygt skjulested. Det sies at Maria forbannet noen av plantene, tilga en, og velsignet eineren.
Eineren er en plante det er skapt mange myter om. På samme måte som den beskyttet den hellige familie, beskytter den både rev og hare og alt annet som søker hjelp hos den. I norrøn mytologi var det Tors plante. Da de kristne oppdaget korset der kongleskjellene møtes i den øvre del av bæret, og ikke Tors hammer, tok de eineren inn i sin mytekunst.
Jeg har alltid vært fascinert av einerbusken. Einerbaret la mor i salt-flesk-tønna, og ellers strødd hun det ut over gulvene til jul. Det luktet vidunderlig. Bærene ble brukt som krydder i sauser. De lange, slanke greine laget vi buer av til indianerleken vår. I tørket tilstand var de harde å forme, men de hadde en forbausende spenst som tok pilene våre langt avsted. Lykkelig den gutt som hadde en ekte ”brusebåga”. Vi kalte nemlig einerbusken for ”bruse” og bue for ”båga”.
Jeg lager vandringsstaver og søker etter gode emner, men har ikke hjerte til å skjære greiner av einerbuskene der de vokser i skrinn utmarkjord. Men – det hadde vært kjekt med noen fine, lange og slanke emner på tørkehylla! Fra 12 til 18 måneders tålmodighet må til for å lage en god vandringsstav av einer. Men så har man da også en god venn å støtte seg til i møte med trolldom og annet uvesen.
Men hassel er da heller ikke noe man kimser av. Etter istiden var hasselbusken tidlig ute med å slå rot her nord. Noen mener den var den aller første.
Det finnes en lignede fortelling om den hellige familie og hasselbusken. Under et kraftig tordenvær søkte de ly under en hasselkrone. Lynet slo ned over alt, men ikke i hasselbusken. Derfor ble den velsignet. Siden har aldri lynet slått ned i en hasselbusk (Jeg anbefaler likevel ingen vandringsmann å la seg friste til å søke ly for tordenvær under trær og busker, og heller ikke om det står en hassel i nærheten)
Jeg lager gjerne staver av hassel. Etter ett års tørking - med barken på - på en hylle i garasjen, er de blitt lette, stive og sterke. Når de pusses og oljes blir de meget vakre. Har man tid til å lage en figur av reinsdyrhorn o.l. som festes til toppen, vel – da har man en eksklusiv venn å gå tur med i krunglete terreng.
Skulle gjerne hatt et bukkehorn med den flotte kromingen du vet. Da ville jeg laget en hyrdestav. Men jeg kjenner ingen som kan fremskaffe et slikt klenodium. Værer er det ikke mange av lenger.
Og de få som finnes skal betjene en hel ”værrings” behov for lam til våren.
Jeg har lett i litteraturen men ikke funnet informasjon om hvordan man går fram for å bøye og forme gevir av reinbukk i en vakker bue. Hyrdestaven med den flotte kroken lar vente på seg.
Kanskje er det bedre å vandre en tur i stedet for å sitte inne og lage vandringsstaver? Søren Kierkegaard var avhengig av sine daglige vandringer. Han mente han gikk seg til helse, og sine beste tanker, med sin stav i hånden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar