Ut av mørket

Det er gått mer enn ett år siden jeg publiserte min siste bloggspot: "Depresjon eller inkubasjon?" Straks etter jeg hadde skrevet artikkelen ble jeg lagt inn på sykehuset for elektrokonvertering av hjerteflimmer. Det ble endel venting før INR-verdiene stabiliserte seg, men under ventingen dukket det plutselig opp en rekke andre symptomer som bl. a. en kraftig og langvarig diare som ga en vektreduskjon på omlag 13 kilo, og kirsebærfarget utslett som dekket begge armene fra skuldrene og ned til fingrene, og begge beina fra lysken og ned til føttene. Nyrene sviktet også, og jeg ble skikkelig sjuk. Verst var det at de fire involverte overlegene sto hjelpeløse og var uten idé om hva jeg led av.

En dag kom alle fire til sykesengen og beklaget situasjonen. Jeg klasket da håndflaten i nattbordet og sa:" Ja, nå har dere vist hva dere ikke duger til. La oss ble enige om å bruke våre ressurser til å finne diagnosen og vise hva vi faktisk duger til!" Noen timer senere kom overlegen på hjerteavdelingen inn til meg igjen og sa følgende: "Jeg har fått en tanke, Kvebæk!" "Hvilken?" spurte jeg. "Jeg kan ikke røpe den før jeg har konferert med en kollega", så gikk han, men lovet å komme tilbake så raskt som mulig. Etter en tid kom han tilbake med følgende diagnose:Vi tror du lider av Shurgh-Strauss Vaskulittis. Det er en meget sjelden diagnose. Bare fire til seks nordmenn pr år blir rammet av sykdommern. Det er en systemisk sykdom som manifesterer seg i ulike blodbaner og som skaper betennelse i blodcelleveggene. Men heldig vis finnes det behandling for sykdommen.

Jeg fikk en meget høy dosering av Prednisolon, og resultatet kom umiddelbart, og jeg kunne sendes hjem. Uheldigvis utviklet det seg bivirkninger, som kraftige ødemer i begge føttene. Det dannet seg sjenerende sår etterhvert som det kom gule stafylokokker i. Etterhvert måtte jeg få hjelp av hjemmesykepleien som doserte tablettene og pleiet sårene. Det skulle gå måneder før jeg kunne få på meg normale sko. Utover våren og forsommeren ble jeg så pass sterk at jeg tok opp igjen den billedskapende virksomhet, men det kreative overskuddet ble aldri stort. Tung pust og hjerteflimmer holt meg nede. Men da INR-verdiene stabiliserte seg ble det søkt om elektrokonvertering på nytt, men da dagen for innkallingen nærmet seg fikk jeg beskjed om at avdelingen hadde tatt sommerferie.

Da jeg under en rutinekiontroll av vaskulitten fortalte overlegen dette tok han affære, og i løpet av noen få dager ble behandlingen utført til alles store begeistring. Siden har hjertet slått 60 kraftige slag i minuttet.

Så ble den yngste broeren min syk og lagt inn på samme sykehuset, men han kunne ikke hjelpes og døde kort tid etterpå. Denne opplevelsen var så sterk at jeg gråt for den minste påvirkning. Sorgen og savnet har vært så stort at jeg denne gangen trodde jeg hadde fått en invalidiserende depresjon. Den store forandringen kom da jeg våget meg over fjellet til Karmøy for å feire vår eldste sønn, Runes, femti-års-dag. Straks hjemme igjen kom smått om senn lysten til å male tilbake. De siste ukene har jeg opplevd både håpet og gleden.

Kristin, vår svigerdatter, som selv er en dyktig maler, foreslo at vi skulle åpne atelieret for publikum og vise bilder en gang i blant. Kona mi grep ideen og foreslo Luciadagen - 13. des. Jeg kunne vise bilder og hun kunne servere kaffe med lussekatter og pepperkaker. Så nå er det for deg bare å sette av litt tid den dagen og legge veien om Lundsalleen 16.

Slik arbeidet i atelieret har utviklet seg er det tydelig at bildene er preget av et ønske om å komme ut av mørket. Det aller første bilde jeg tok fatt på skremte meg. På avstand oppdaget jeg at bildet viste en underliggende tristhet, et skummelt mørke, som jeg nok hadde forsøkt å kamuflere. Jeg hadde vel gjort et tappert forsøk på å tilfredsstille familie og venners ønske om at jeg snart måtte bli frisk og sterk igjen. Bildet hjalp meg. Jeg bestemte meg for å jobbe det ut av tristheten og mørke. Resultatet ble et ganske friskt og dynamisk bilde.
Men mer enn det. Jeg kjente lysten til å gå videre. Inspirasjonen meldte seg og artbeidet resulterte i et jeg ble både frisk og sterk igjen. De siste ukene har vært utrolig behagelige. Venner og bekjente merker at stemningsleiet er blit lysere og lettere, og særlig Reidun gir uttrykk for glede over forandringen.

Jeg har aldri likt å si at å male bilder er terapi for sjelen. Tror ikke jeg vil si det nå heller, men det synes åpenbart at man ved å ta utgangspunkt i sjelelige forhold kan man skape noe godt og vakkert. Så får jeg heller legge til: Og så får det bare ikke hjelpe at jeg er blitt så mye friskere.