Nytt fra atelieret.

ETTER EN TØFF HØST (2007 OG VINTER (2008) gledet jeg meg til endelig å kunne starte opp arbeidet i Atelieret igjen.
Jeg fikk malt rommet hvitt etter interiørarkitekten Gerhard Bergs forslag, og det ble virkelig lyst og trivelig.
Reidun og min bror Erik hjalp meg med å rydde ut verkstedet med maskiner, papirer og annet rot.
Det eneste jeg rakk å få ferdig, før sjukdommen brøt ut igjen i sommer, var et større bilde, en gave til det nye AHUS
som takk for god behandling. Ukene etter siste sykehusopphold var tunge og strevsomme. Det var ikke snakke om
å komme ut å male. Jeg hadde ingen fysisk styrke, og mentalt sett var jeg trist og oppgitt. Reservekreftene skulle vise seg å ligge i Reidun.

Etter noen uker begynte jeg å gå inn i Atelieret et par turer om dagen. Noe måtte jeg gjøre. Men jeg ble bare sittende på en stol og kope.Jeg følte at sykdommen hadde tørket ut alle mine kreative kilder, og selve gleden ved å søke impulser.
Jeg tvang meg selv til å nærme meg staffeliet. Etter strevsomme forberedelser sto en dag et hvitt lerret en meter fra nesa mi og ventet på aksjon. Det kom ingen. Etter noen dager mannet jeg meg opp og la på litt farge.
Da jeg satte meg ned for å puste ut etter anstrengelsen, så jeg til min forskrekkelse tristheten, som jeg hadde forsøkt å maskere.

Det ble et lite sjokk, og nå ble det om å gjøre for meg å jobbe meg ut av tristheten.
Jeg gjenopplevde sorgen over Eriks død. Sjelden har et tap rystet meg så kraftig. Kunnskapen om at dette kjærlige, kreative og tvers igjennom gode menneske som jeg sto så nær, og la planer sammen med, ringer ikke lenger og kommer ikke på overraskende besøk flere ganger. Erik er for alltid ute av min hverdag.
Jeg var oppgitt over tanken at ingen ting kunne bli som før.

Etterhvert klarte jeg å angripe lerretet med et behov for forandring. Om bildet ble forandret på grunn av det som skjedde inne i meg, eller om den indre forandringen skjedde som en følge av kampen på lerretet, er ikke så godt å si. Men faktum er et både bilde og stemningen i mitt indre ble både lysere og lettere etterhvert som arbeidet skred fram. Men fortsatt har jeg en viss dragning mot de mørke fargene. Og det som foruroliger meg er mangel på retning i min kunstneriske aktivitet. Det gjelder både selve uttrykket, motivene og valg av farger.

Før jeg ble sjuk hadde jeg arbeidet meg gjennom de negative følelsene etter den siste separatutstillingen ved Galleri Lund, og hadde klart å arbeid fram et nytt program.Men alt forsvant under sykdommen, og det har vært helt umulig å rekapitulere det. Jeg føler det som om jeg må begynne på nytt. Det hadde vært greit nok var det ikke for at jeg føler jeg må lære alt på nytt.
Jeg prøvde å male et landskapsbilde. Det var ikke så vanskelig å få elementene på plass, men komposisjonen ble stiv og støl. Uttrykket var livløst og dødt.

Studerte jeg personene som bet5raktet bilde fikk jeg bekreftet at det var uten evne til å påvirke, Det var sjeleløst og appellerte ikke til noe som helst i betrakteren. Det var bare én forklaring på dette: Bilde er malt uten mitt sjelelige engasjement. Grunnen til dette kan skyldes at naturen har mistet sin dragning på meg. Jeg er for svak til å oppsøke, og gå turer inn i den.

Det nye abstrakte bilde derimot er malt med innlevelse og engasjement. Innlevelse i min egen sjelelige situasjon, og et engasjement for å gjøre noe med det.Det jeg får uttrykt på lerretet med de farger og former jeg velger intuitivt. skaper affektive reaksjoner hos betrakteren som gjør at jeg opplever meg forstått.

Det første bilde har avfødt tre nye bilder med målene 100 x 73. Blått har vært den fargen jeg lettest har tydd til.
Blått er en farge som trekker seg bort fra betrakteren, den er konsentrisk og appellerer til det meditative. Det motsatte befinner seg i gult, som kommer mot betrakteren, er eksentrisk og og derfor mer støyende. I det siste arbeidet har jeg lagt inn en gulfarge blandet med en bruntone, som på en måte gir meg jordkontakt og fotfeste.

Man bør ikke være skjønner av kunst for å oppleve at jeg tross alt har et nært forhold til naturen. I motsetning til impresjonistene, som malte ute med raske og korte penselstrøk,på jakt etter skiftningene av lys og skygge, maler jeg inne i atelieret. Med det indre øyet betrakter jeg naturen slik den er blitt en del av meg selv, og slik jeg føler i det skapende øyeblikket.

Og faktum er: Jeg har stor glede av å male disse bildene.

Enhver kunstner har behov for å kommunisere med e3t publikum. Derfor stiller vi ut våre bilder. Jeg har ikke hatt konkrete planer om noen separatutstilling nå, men jeg kjenner behov for å vise bildene mine. Det var min svigerdatter - Kristin - selv kunstner, som foreslo at jeg skulle åpne atelieret for publikum en dag. Reidun, kona mi, tente på ideen og foreslo den 13 desember fra kl. 12.00 til 15.00, og så kunne hun servere gjestene lussekatter og kaffe. Og slik blir det faktiski. Den 13. 12. som er Luciadagen, åpner vi dørene og ønsker velkommen til åpent atelier, hvor jeg har hengt opp et tjuetall malerier.