PÅ SKITUR MED LIFT?

Snøen har gledet oss i flere uker allerede. Bartrærne er fortsatt pyntet av fantasifulle og delikate snøkrem dekorasjoner. Men bjørka er svart. Det mildere været har renset den for rimfrostens hvite kniplinger. Men det kan være glatt på veien.
Det fikk jeg erfare etter et besøk i banken, hvor vi fikk hjelp til å kartlegge våre økonomiske muskler. Ute av banken skrår vi over torget. Vi kommer til det stedet der kona mi bemerket at det var her den unge mannen var nær ved å falle. Hun hadde knapt snakket setningen ut før sklei og falt med et brak.
Jeg kommer dessverre ikke opp ved egen hjelp lenger, men Reidun tro til, og før jeg forsto hva som hendte hadde en eldre herre grepet meg under armen for å hjelpe meg opp. Det var en kar med hvitt skjegg og hvitt hår, som meg selv, men tydeligvis bedre i stand til å mestre et vanskeligvinterføre.
”Vent litt. Jeg er nemlig en tung mann!” Så fikk jeg bøyd høyre bein under meg. Og med Reiduns hånd under venstre arm og denne sterke gamle mannens under min høyre st jeg snart på egne bein igjen. Jeg takket gamlingen og han smilte tilbake og sa: ”Bare hyggelig!”
Både som ung og eldre har jeg falt, og noen ganger dramatisk og midt i en folkemengde. En gang like utenfor ”Ryktebørsen” i Oslo falt jeg stygt, slo dokumentkofferten i bakken så innholde ble spredt rundt omkring. Det var et tjuetalls mennesker som sto og ventet på bussen, men hendelsen forårsaket overhode ingen reaksjon. Jeg krabbet rundt og samlet inn dokumentene mens jeg ynket med lydelig, men ingen så meg. Tenk, ikke en eneste én så meg. Til slutt klarte jeg å hinke meg gjennom Studenterlunden for å ta bussen hjem. Jeg fikk et glimt av fjeset mitt i et speil i bussen og og a til meg selv: Prøv å ta deg sammen du ser jo ut til å bære all verdens smerte!” Men det var det altså bare jeg som oppdaget.
Her om dagen snakket vi om å gå en lang og god skitur i det friske fine vinterværet. Jeg sa. ”Dette skal jeg nok få til. Jeg har ikke glemt kunstene. Det som gjør en slik tur umulig nå er at hvis jeg faller i den dype snøen trenger jeg en vinsj for å komme meg på beina igjen, og jeg vet ikke om jeg gidder å tenke på bære med meg en slik på tur”. Dessuten har eldste gutten allerede fått alt mitt deilige skiutstyr. Jeg har tilbudt sønn nr. to å ta med seg min lite brukte DBS City Mountain bice for å bruke den til de sprekest gjestene på hytta.
Dette er tydelige tegn på nedtelling. Men ikke nødvendigvis en avslutning. De fleste mennesker i verden har aldri gått på ski eller hatt en sykkel, så det føles ikke flaut å ikke eie disse framkomstmidler lenger.
Det jeg føler en sterk trang til er å finne ut av hvordan store, tunge og muskelfattige meg skal innrette meg best mulig så jeg kan ha glede av det som alltid har gledet meg. Jeg kommer ikke opp på Galdhøpiggen. Det toget er kjørt. Men jeg kom meg opp på Tronfjell en vakker vårdag. Jeg kan gjenskape følelse av styrke og masse fryd da jeg kastet meg utfor fjellsiden og fór ned gjennom fjellskogen så snøføyka sto. Vi var tre ungdommer som konkurrerte om å komme først ned ti setra. Den en var en fjellgutt fra Vestlandet, den andre var sønnen på gården. ”Du gjorde det smarteste veivalget. Derfor vant du!” OK, så har jeg et stolt minne å suge på. Når våren kommer håper jeg å kunne gå på egne bein til og fra kirken uten å bruke halve ettermiddagen på å hvile ut.
Fortiden er det barnebarna, særlig de fem guttene, som fristes av snø og bratte utforbakker. Og de får tillangt mer med planker under beina enn det jeg hadde i fantasien da jeg var på deres alder. Håkon får til baklengs salto. Kanskje gjør de andre det også---.
Alle min blogglesere ønskes et godt nytt år og en herlig snøvinter.