tirsdag, januar 25, 2011

TILBAKE TIL RØTTENE

Jeg har spurt om det kan gjøres plass for min kone og meg på Institutt for sjelesorg. Svaret var Ja! Vi drar ditt i slutten av august.
Jeg har ikke vært flink til å besøke min gamle arbeidsplass MBN etter jeg flyttet derfra i 1981. Men nå er jeg snart tilbake der alle ting fikk sin begynnelse.
Det startet i 1961. Jeg var prest på Jevnaker og fikk anledning til å hospitere på ” Modum” noen sommermåneder. Sykehuset hadde på den tid ikke sykehusprest, så jeg gikk rett inn i sykehusprestens rolle. Jeg ble også spurt om å ha regelmessige samtaler med en pasient med svære religiøse problemer. Dette gikk så bra at overlegen oppdaget mine psykoterapeutiske evner.
I 1967, da jeg, sammen med min venn, psykiateren Krai Due Tønnesen fra Kristiansand, fikk vikarjobb ved sykehuset, var det ikke først og fremst sjelesorg, men psykoterapi som ble min oppgave. Jeg følte meg ganske hjemme i denne rollen, og Gordon Johnsen spurte om jeg kunne fortsette. Men som metodistpastor var jeg underlagt kirkens ansettelsessystem, hvor en ansettelse strakk seg fra sommer til sommer. ”Kan du komme tilbake neste sommer og bli her et år, da?” spurte dr. Johnsen. Jeg svarte at jeg hadde veldig lyst, men måtte avklare det med mine overordnede i kirken.
På våren ble det avklart at biskopen ville ansette meg som sykehusprest ved Modum Bads Nervesanatorium. Gordon Johnsen ble glad for dette og ordnet et hus for oss. Familien var lykkelig da vi satte oss inn i vår blå Opel Record og kjørte til sykehuset i Vikersund.
Dette ble starten på tretten lykkelige år for familien, og en velsignelse for min yrkeskarriere.
Jeg skal ikke her ta opp alt jeg fikk være med på, bare si at Gordon Johnsen så at han kunne bruke meg til en rekke ting, oppgaver som kom til å få stor betydning for meg selv, og jeg tror også institusjonen. Blant annet hadde vi samarbeidet om planene til et nytt institutt for sjelesorg. Men da den nye sykehuspresten kom var han ikke interessert i prosjektet. Han kom med erfaringer og inntrykk fra USA og var innstilt på å integrere undervisningen av sjelesorg-kandidatene i sykehusavdelingene. Det eneste han hadde behov for var en bolig til kandidatene. Den ble bygget og fikk navnet Vjlla Sakra. Etter hvert ble sykehuspresten overbevist om at et eget institutt ville vært ideelt. Nå ble Sjelssorginstituttet bygget, men i en betydelig mindre utgave enn de opprinnelige planer. Men behovet viste seg å vokse, og instituttet ble utvidet flere ganger. Ennå er det ikke så stort som våre første planer.
Med min bakgrunn fra Familirådgivningskontoret i Kristiansand plasserte Gordon Johnsen meg som den første ansatte terapeut i Familieavdelingen. Senere ble jeg ledende familieterapeut for hele sykehuset. Dette var et pionerarbeid. Jeg hadde gleden av å bli invitert av Den Kongelige Norske Ambassaden i Washington til å reise rundt i ulike stater med informasjonsforedrag om Familieavdelingen, som var en helt unik institusjon i hele verden. To ganger reiste jeg over Atlanteren på foredragsturneer. Til sammen ble det flere enn førti institusjoner jeg besøkte. Dette gjorde både Familieavdelingen og meg selv kjent i sentrale familieterapeutiske miljøer.
Nå, etter ca tretti år reiser jeg altså tilbake til røttene for å snuse fram opplevelser og stemninger jeg kan skrive om. Jeg føler meg forpliktet til å skrive om min virksomhet på ”Modum” for jeg hadde ingen formell stilling å disse tretten årene. Og det vil si at det ikke finnes dokumenter som historikerne kan leite fram. Jeg søkte aldri en stilling ved institusjonen. Det var overlege Gordon Johnsen som håndplukket meg til de forskjellige oppgavene. Og akkurat det er jeg ham evig takknemlig for.
Både Reidun og jeg ser fram til å gå på de gamle stiene, snuse inn den herlige furulukta, se de gamle åsene og de gamle husene, og hilse på de ytterst få gjenværende menneskene vi var sammen med under vår tid på ”Modum”.

3 kommentarer:

Anonym sa...

Kjære deg!
Jeg opplever det så godt å lese dine betraktninger her. Spennende å lese om dine nyanserte beskrivelser av mennesker du jobbet sammen med på Modum Bad. Du kan virkelig male både med ord og pensel. Maleriet fra din hånd som jeg var så heldig å vinne på Institutt for Sjelesorg er til fortsatt inspirasjon og håp i min hverdag - det finnes stadig nye veier i furuskogen og i livet vårt..
Jeg ser dere skal dit til høsten. Jeg skal dit om et par uker.
Jeg har skrevet en liten diktbok; Trasskulas vei til frihet med mitt livslanskap som bakteppe. Det gir mening å bidra med det jeg lært ved å ha tatt mange eksamener på livets universitet.
Varme og lys fra Anne Lise

Tro Håb og Kærlighed sa...

Det bliver dejligt for jer at gense Modum! Som har betydet så meget for dig, og som du har betydet så meget for!

David Kvebæk sa...

Takk til Anne-Lise og Charlotte for hyggelige kommentarer. Ja, vi gleder oss til dagene på "Modum" for "Modumdagen" faller innenfor vårt tidsrom.