Hekta på bønn

Det nye året har startet opp med en økt forbønnstjeneste. Her er folk som strir med hjerteflimmer, bløende magesår, kreft og lammelser etter slag, og sorg over tap av ektefelle, eller et barn, som om forbønnslista mi ikke var lang nok fra før.
Jeg kan ikke si som min venn Gerhard: ”Jeg er hekta på forbønn!”, men det er ikke mye om å gjøre. Jeg føler det meningsfylt å be for folk som ber om forbønn. Men under morgenbønnen kan oppramsingen av navn virke stivt og rituelt, men hvordan skal man ellers komme igjennom forbønnslista? Og et annet problem jeg har er dette: Når skal man avslutte forbønnen? Når man får svar om at bønnen er blitt hørt av Gud, ved at den jeg har bedt for er blitt hjulpet? Men slike tilbakemeldinger skjer ikke hver dag.
Jeg får tro at Gud ikke blir trett eller kjed av gjentette oppramsinger. Jeg føler ikke behov for å instruere ham. Det får holde om jeg bare gjentar hva jeg selv ønsker og ser fram til.
Jeg tar meg selv i at jeg gang på gang opplever meg selv som en bedemaskin, at forbønn blir magi. Jeg er redd for å glemme en person, og det gjør jeg lett, særlig under sene kveldsbønner.
Det hender jeg blir spurt om å be ekstra mye for én person eller én spesiell situasjon, og det passer ikke så godt under de faste bøneandakter om morgenen. Det hender da at jeg går inn i stuen, setter meg i en god stol og folder hendene i bønn. Det har hendt at timene går fort under slike situasjoner.
Jeg er ikke flink til å formulere intense bønner i slike situasjoner. Når et bønneemne er lagt fram for Gud føler jeg ikke behov for å gjenta det, om og om igjen. I stedet opplever jeg at jeg faller inn i en stemning der opplevelsen av tilstedeværelse er sterk. En Guds tilstedeværelse, og tilstedeværelse av den personen jeg ber for. Jeg opplever dette som et hellig åndenes møte. Jeg er på en måte kommet inn i bønnen. Jeg ber altså ikke, jeg er i bønnen så å si. Jeg sover ikke, selv om en utenforstående kanskje ville tro det.
Dette at bønnen er blitt en møteplass mellom Gud, den jeg ber for og meg selv, virker sterkt på meg og jeg kan bli veldig sliten etterpå. Noe som tyder på at det foregår et slags arbeid, eller hva jeg skal kalle det. Det er ikke veldig mange bønnetemaer en får til å besøke under slike situasjoner. Ett tema kan ta lang tid, her er jo minst tre som skal tale, og jeg for min del er vel den som sier minst.
Jeg har skrevet om bønn i boken ”Bønn for barna”, men ikke om dette. Datteren vår, som var hjemme noen dager under sitt Masterstudium i familieterapi, la fram en tanke: ”Hva om du skriver bønner for forskjellige situasjoner i livet, og illustrerer dem med bilder du har malt?” Ser vi bort fra illustrasjonene er ikke tanken fremmed for meg, for jeg har stor glede av å skrive bønner. I min kirke har det vert vanlig at presten har ekstemporert sine bønner i gudstjenesten. Etter en tid blir disse veldig stereotype. De har den samme åpningen, og den samme avslutningen. Og fyllingen mellom bønnesetningene lyder likt hver gang: ”Kjære, Herre Jesus” eller ”Pris skje Gud” eller ”Takk gode Herre” osv. Når menigheten opplever at presten ber skrevne bønner hender det at noen bemerker det. Da svarer jeg: ”Den bønnen er bedt mange ganger. Først da jeg skrev den, dernest da jeg redigerte den, så flere ganger under gudstjenesten før jeg ba den høyt på vegne av menigheten. Vær snill. Ta ikke denne form for bønn fra meg!”
Jeg skulle ønske jeg som min venn Gerhard kunne si: ”Jeg er hekta på bønn”. Det er bare av og til jeg opplever glede under selve forbønnen. Oftest føler jeg et tungt ansvar, og en uro for ikke å gjøre min tjeneste på en god nok måte. Men når mine bønner er blitt besvart føler jeg selvsagt en dyp og inderlig glede.
Nå har jeg fått en merkelig bønneoppgave: ”A. har mistet sin I Phon, be om at den må komme til rette igjen.” Tro det eller ei, jeg ber, jeg. Ikke minst for at A skal få en bønneopplevelse.
Akkurat nå ringte en nær venn og fortalte at hans syklende sønn var blitt påkjørt av en bil, som krysset sykkelstien. Han pådro seg mange brudd. Han blir selvsagt et forbønnsemne.
Ta bønnen med deg inn i det nye året.