VALID ELLER INVALID?

Jeg har velmenende venner som sier jeg burde skaffe meg en motorisert rullestol. De finnes endog med tak!! Når sant skal sies har jeg ennå ikke vurdert en helt alminnelig rullestol en gang. Visst er jeg dårlig til beins. Blir trett etter å ha gått et par hundre meter. Men det er én ting, smertene i føttene som kommer etterpå er en helt annen ting. Senest i dag ble jeg forespeilet hvor kjekt det ville være med et slik rullende fenomen. ”Du kan faktisk kjøre inn i butikker og slikt med den, og så kan du komme deg ut – både hit og dit”. Det er jo hyggelig at så mange vet hva som vil glede og hjelpe meg, og som har ideer på mine vegne. Men saken er den at jeg aldri har klaget på min skjebne. Kona mi har bekreftet dette så sent som i dag. Sannet er at jeg er uendelig takknemlig til Gud for et langt og innholdsrikt liv. Hva skulle jeg klage over? Jo det var en periode i mitt liv at jeg klaget over kirken som hindret meg å realisere ”Samlivssenteret”. Men nå når jeg ser meg tilbake har Gud vist meg en annen vei, en vei som jeg overhode ikke hadde forutsetninger til å peile ut, eller forstå. Da jeg satte punktum og pensjonerte meg i 2000 hadde jeg samlet opp en oppdragsmasse på nær 1000 oppdrag, og de fleste handlet om samliv. Ikke først om samlivet mellom kvinne og mann i ekteskapet, eller foreldre og barn i familien, men om samlivet på arbeidsplassen. Men den kunnskapen jeg formidlet kunne både ledere og arbeidere ta med seg hjem og bruke i ekteskapet og familien. Rent medisinsk sett er jeg vel invalid, men jeg opplever meg ikke som det. Når jeg sitter i min godstol føler jeg meg så frisk og sprek som aldri før. Jeg tar meg selv i å tenke at jeg burde meldt meg på til idrettsstevner for seniorer. Realismen kommer til meg med det samme jeg reiser meg: Hvordan i all verden skal jeg klare å komme meg ut til kasteringen, eller fram til satsplanken i lengdesprang? Når folk mener jeg bør ”komme meg ut i det fine været!”, vel så vet de ikke at det er lenge siden solen var god for min nakne hud. Det skal mindre enn fem minutters opphold i solen før den brenner meg skikkelig. Nå er skyggen min gode venn. Jeg klager ikke over mangel på sol på kroppen. Jeg har fått min dose. Tenk bare på de fem somrene jeg var tømmerfløter. Jeg var så brun at mine venner kjente meg ikke igjen på gaten. Jeg tror jeg er den eneste her på Østlandet som kan si: ”Jeg har hatt en strålende sommer”. Jeg har ingen spesiell interesse av å se på værmeldingen på TV heller. Jeg slår ikke engang opp paraplyen selv om det striregner, når jeg går ut for å hente morgenavisene. Skjorta tørker raskt på kroppen. Jeg ber sjelden om å bli frisk. Jeg har det godt. Men det skjærer meg i hjerte hver gang min kjære Reidun klipper plenen, selv om hun gjør det med et smil, og raskere enn jeg noen gang har klart det. Får heller servere en kopp tea og noe å bite i. Hun elsker å kose seg på terrassen etter dagens dont. Nå har hun sagt at hun vil flytte, og hvis hun vil, så flytter jeg med henne. Et liv uten valide Reidun vil i alle fall gjort meg meget invalid.