torsdag, september 08, 2011

Å VILLE OG VÅGE

Å VILLE OG VÅGE Jeg sitter med en helt fersk Roness bok i hendene. Den har den talende tittelen ”Å ville og våge”. På forsiden er det et foto av en aldrende mann, selv de mørke øyenbrynene som karakteriserte ham før, er nå grå, men smilet er det samme, litt lurt og litt fandenivoldsk. Jeg kjenner ham igjen, både på bilde og i tittel. Jeg har kjent ham siden 1969. Jeg var sykehusprest, og Atle var assistentlege ved Modum Bads Nervesanatorium. Han flyttet inn i ett av ”småhusene” med sin skjønne kone Eli, og to herlige sønner, Stein og Dag. Han ville meget, den unge bergenseren, og han var en vågal fyr. Ved siden av jobben i sykehuset, som grep ham fullstedig, ville han leve et aktivt familieliv. Noe vi hadde gleden av, for forbindelsen mellom våre to familier ble raskt etablert og var svært intens. Likevel måtte han sparke fotball. Noe han fikk rikelig anledning til for på sykehusområde var det en deilig liten bane med målstenger og det hele. Gjett om han utfoldet seg! Han var som en virvelvind der ute på banen, og hans skudd var om ikke alltid presise, så knallharde. Han slakket aldri på kravene, han spilte alltid for fullt og for å vinne. I boken jeg har mellom hendene leser jeg om en mann jeg kjenner. Både det biografiske stoffet og det faglige er i grunnen gammelt nytt for meg. Vi har snakket om alt, bortsett fra de månedene han var dekksgutt og jungmann og seilte helt til Amerika. Da jeg leste om dette fikk jeg en bedre forståelse for at han så raskt takket ja til å vikariere som sjømannsprest i New Orleons og Los Angeles. Det er jo ikke mer enn ett år siden han ble ordinert til prest i Den Norske Kirke. Atle tok etter en tid med seg familien og flyttet fra ”Modum”, men etter noen år kom han tilbake med brask og bram, og da var han blitt direktør og overlege ved sykehuset, og Gordons arvtager. En klok sjelesørger anbefalte ham, da han dro, at han ikke skulle forsøke å være Gordon den 2. men Atle den 1. Og slik ble det også. Ingen kunne fortsette i Gordons spor. Det ville bli alt for krevende fra første steg. Men Atle fant sin stil. Han ville ha oversikt over alt som foregikk og være involvert i det meste. Det ble ikke lett, for Gordon hadde samlet rundt seg en flokk dugelige personer som han hadde gitt stor frihet. Å få friheten begrenset til fordel for den nye lederens behov for oversikt, bød på mange problemer. Men Atle holt seg til avtalen og hadde sitt på det tørre hver gang han sa sin mening. Han skriver ikke så meget om disse problemene. Han velger å være åpen om barndommens og ungdommens eskapader. En gang resulterte det i utvisning fra skolen et par uker. Men i boka røper han at han ikke har så lett for å være følelsesmessig åpen. Atle er en rasjonell psykologisk type, som har en eventyrlig evne til å konsentrere seg. Han holder fast på fokus, samme hva som skjer. Dette førte til at han fikk både en medisinsk og en teologisk embetseksamen med få års mellomrom. Helt fra ungdommen av slet han mellom de to disipliner, lege eller prest. Han valgt legeyrket og spesialiserte seg i psykiatri, som er legeyrkets sjelesorg. Her har han gjennomført utallig psykoterapier. Han fikk sin doktorgrad på et materiale han skaffet seg under tiden som militærlege. Hans veiledere forespeilet ham en akademisk karriere, men Atle ønsket å jobbe med pasienter. Etter hvert ble han professor og fikk både undervisningsoppgaver, veiledning assistentleger, men også forskningsoppgaver. Han har en usedvanlig stor arbeidskapasitet. Da han ble pensjonist var det igjen så mye guts igjen i ham at han fikk tanker om å la seg ordinere til prest. Etter en tids utspørring av venner, og ikke minst prestevenner, tok han en dag beslutningen om å starte opp med praktikum studier. De ansvarlige på Menighetsfakultetet mente det kun var nødvendig å avlegge eksamen i kirkerett og liturgi. Og Atle kastet seg ut i studiet med ungdommens glød og besto prøvene med glans. Og så ble han ordinert i Biskopshavn kirke. Hans problem nå var av Ole Bromm karakter. Han ville ha pasienter i behandling, og samtidig forrette kirkelige handlinger, og tenkte vel at det ene må ikke gå ut over det andre. Kirken hadde utfordringer nok, og pasienter var det alltid tilgang på. Dessuten elsket han å holde foredrag med temaer i skjæringspunktet mellom sjelesorg og psykoterapi. Slik som stoa er vil nok Atle være i virksomhet i uoverskuelig framtid. Hans oppgave vil være å følge de råd han skriver om i bøkene sine, også denne siste, om å kjenne sine grenser og ta hensyn til dem, og at det finnes et fornuftig ”nei!” til nye utfordringer. Han har tidligere ”møtt veggen”. Han bør slippe å møte den igjen. Hytta på Reimegrend og den ved Brevikfjorden vil nok hjelpe ham i balansen mellom arbeid og hvile. Dessuten er han bestefar blitt! Og disse smårollingene tar ikke hensyn til bestefars yrkesplaner. Dette er Atles attende bok. En spesiell bok i grenselandet mellom selvbiografi og fagbok. Atle har villet meget, men sannelig har han også våget meget. Han kan ikke stå stille. Atles liv har vært arbeid. Atles arbeid har vært hans liv. Og slik vil det nok være så lenge helsa holder. ”Å ville og våge” er en presis overskrift over hans liv og arbeid.

2 kommentarer:

Tro Håb og Kærlighed sa...

Dejlig fortælling om et spændende menneske. En del af historien kendte jeg. Det er skønt, når begavede mennesker bruger deres evner og folder livet ud til Guds ære og menneskers gavn!

Tro Håb og Kærlighed sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.