ADVENT OG LUCIADAGEN

Det var da jeg leste Charlotte Thaarups blogg, Tro og Håp, at minnene raste fram.
Vi, ved den Theologiska Skolan, Överås, det var både studenter og lærere, fulgte hvert år opp en vakker tradisjon; vi arrangerte Adventvesper.
Å feire advent var jeg slett ikke vant til, og ordet vesper var absolutt et fremmed ord. Likevel, ble jeg involvert i arrangementet. Fikk oppgaven å designe det trykte programmet. Nå ble jeg nødt til å sette meg inn i både feiringen av advent og hva ordet vesper sto for. Kunnskapen om begge deler har beriket meg.
Adventvesperen på Överås krevde masse forarbeide, for utenfor og inn i det store ”palasset” skulle det bare være levende lys. Innkjørselen og hele fasaden ble opplyst av fakler, og inne i hallene og kapellet var det massevis av levende lys, ja bare levende, hvite lys.
Jeg husker dette som en utrolig romantisk måte å feire føre juls tiden på. Folk fra hele byen ville være med på denne vesperen, som alltid ble arrangert en lørdag kveld. Programmet var overøst av masse sang og musikk, av lysprosesjon og tenning av adventslys. Det var en ære for prester å bli invitert til å tale under vesperen.
Som avslutning ble alle invitert ned i ”Munkkammer’n”, som var et stort kjellerrom med buet tak, lav takhøyde, med levende lys i nisjer, lampetter og på bordene. Kokken Märta sto for kaffen, som var kokt i en diger kopperkjele og som smakte aldeles fortreffelig. Hun hadde også bakt deilig hvetebrød og store smakfulle pepperkaker.
Jeg husker stemningen. Den har skrudd seg fast i mitt minne, og jeg kan huske at jeg likte alt jeg var med på.
Men midt i adventtiden, dvs. den 13. Desember ble Luciadagen feiret. Byens vakre unge piker, og helst med langt lyst hår hadde satt Överås på listen for et grytidlig besøk. Allerede første høsten fikk vi vite om dette besøket, og at vi måtte ha nyvaskede og strøkne pysjamaser, for gruppen kom helt inn i rommet. Det var forunderlig å våkne av at døren gled stille opp og at Lucia sto på terskelen med lys i håret, og etter henne fulgte hvitkledde jenter med gull i håret og gutter med lange spisse hatter og alle sang: ”Se på vår törskel står, hvitklädd med lys i hår—Santa Lucia. Noen skjenket kaffe, noen kom med Lussekatter og pepperkaker. Det var som himmelen hadde senket seg ned på jorden en liten morgentime. Dagen ble annerledes, den ble velsignet på sett og vis.
Jeg forsøkte å ta med meg disse verdifulle opplevelsene hjem til Norge, men det var neimen ikke lett å få nordmenn til å tenke nytt om hvordan førejulstiden kunne feires annerledes. Det nærmeste jeg kom en Luciafeiring var i Levanger. Her klarte jeg, ved hjelp av Levanger Avisa, å kåre byens første Lucia, som selvsagt var en av jentene i ungdomsgruppa i kirken vår.
Lucia besøkte aldershjemmene og sykehuset. Men på sykehuset ble jeg innkalt til overlegen og fortalt hvor skjødesløs jeg var som kunnen la Lucia gå gjennom korridorene med levende lys i håret. Jeg hadde jo lagt merke til en mann i hvit frakk som fulgte etter opptoget med ei sinkbøtte i handa. Det var den livredde overlegen som var i aktiv beredskap. Neste år fikk Lucia elektriske lys i håret, men det ble ikke på langt nær det samme.
Restene etter opplevelsen fra Sverige er at vi i vårt hjem under hele adventtiden tenner lys i adventstaken vår, og at Reidun baker lussekatter til den 13. I år får vi på Luciadagen besøk av Henriette og Andreas, og Kristina og kjæresten Jens. Og da er det bare elleve dager igjen til Julaften, som i år skal feires her i huset sammen med våre fire fra Lillehammer.
Fortsatt god adventtid.