fredag, desember 23, 2011

Et juleminne

Jeg var sivilarbeider og kokk på forlegningen som ble kalt Havnåsleieren. Det var min tur å ha tjeneste julaften, for det var én av gutta som skulle være i leieren, og han skulle ha det som han hadde krav på. Jeg vet egentlig ikke hvorfor han ble igjen i leiren, men trolig følte han det for stusselig å reise hjem til seg selv, og til ensomheten.
Han skulle ha full pakke. Middagen var den tradisjonelle her på Østlandet. Ribbe med medisterkaker og medisterpølse og surkål. Jeg kan huske jeg hadde eplebiter i surkålen og det hevet smaken betydelig. Til dessert fikk han riskrem med bringebærsaus. Straks etter den fyldige middagen serverte jeg ham kaffe og småkaker. Han hadde stor appetitt og ga uttrykk for at han likte maten.
Jeg ryddet, vasket opp og bega meg ned på rommet mitt. Men det var stusselige greier. Tankene var hele tiden hos kjæresten min og hos familien hjemme på Fetsund.
Plutselig banker det på døren. Der står min sivilarbeiderkollega og spør om han kan få komme inn. Selvsagt får han det. Denne karen var en av de opposisjonelle. Han var kommunist av overbevisning og av den grunn ville han ikke frekventere Det norske forsvaret, som kanskje måtte krige mot Russland. Han studerte endog russisk.
Jeg bød ham en pinnestol, og han slo seg ned. Da jeg tittet på ham viste deg seg at han var ganske sipete. Ja, han gråt og ville snakke med meg om julens innhold. Til slutte ba han meg om hjelp til å bli en kristen. Han hadde lagt merke til at de kristne pasifistene holdt sammen og virket glade og tilfredse. De andre diskuterte og kom ofte i munnhuggeri.
Jeg mener å huske at jeg gjorde det klart for ham hva en omvendelse var for noe, og spesielt at den innebar troen på at Jesus Kristus døde for at han skulle arve det evige liv. Ja, han forsto det. Vi bøyde kne ved stolene våre og jeg ba en bønn og takket Gud for hans kjærlighet til min venn, og at han ville ta ham inn i sitt hellige rike.
Jeg kan ikke huske at han ba, bare at han hikstet og gråt. Da vi reiste oss opp ga jeg ham en ”broderklem” og ønsket ham lykke til på den nye veien. Han sa: ”Hadde mor levd nå ville hun blitt veldig glad. Hun har bedt for meg gjennom hele livet”.
Jeg fulgte ham ut, og jeg kan huske at jeg syntes det luktet alkohol av ham. Trolig hadde han gått fra middagen og rett ne på rommet sitt og ”koset” seg med sitt jule brennevin.
Dagen etter laget eg en god julefrokost for ham, men det var ingen lykkelig ”nyfrelst” som satt vis a vis meg. Han var heller litt trist og veldig fåmælt. Han drakk mye kaffe, og jeg tenkte: OK. Brennevinet hadde gjort deg litt sentimental, og det var selveste julaften, du tenkte på mor som så gjerne ville du skulle overgi ditt liv til Jesus Kristus. Du fikk mot til å gjøre det, og gjorde det. Nå var ”dagen derpå”. Hvorfor skulle jeg sette spørsmålstegn ved gehalten i din omvendelse?
Jeg lot ham i fred, pakket baggen min og reiste på julepermisjon hjem. Hva som skjedde med ham etterpå vet jeg ikke. Han fortsatte sine studier i russisk, og var sjelden med i aggressive debatter, og lot oss kristne pasifister være i fred. Og jeg kan huske at jeg har båret denne hendelsen med meg som et godt juleminne fram til denne dag.

Ingen kommentarer: