JA TIDEN, DEN TIDEN

Nå dukket den opp igjen. Tiden har på nytt invadert tankene mine.
Før i tiden skjedde den nesten aldri at jeg filosoferte over fenomenet. Tiden var underlagt mine planer og gjøremål og burde helst henge med meg.
Nå utfordrer jeg den ikke på samme måte lenger. Vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre med den. Kan jeg skyve den foran meg og håpe at ett eller annet i framtida får bruk for den til noe?
Tiden, slik jeg opplever den nå, sammenliknet med før, er delt inn i klare bolker. Morgentiden, som innebærer oppvåkning, morgentoalett, påkledning og oppreding av senga og så gå trappen ned til førsteetasje, og inn på kjøkkenet for å forberede morgenkaffen, som innebærer at jeg går ut og henter morgenavisene. En kjeks med brunost, eller ei lumpe med sukker, og en kopp kaffe på et fat går jeg opp for å vekke kona med lokalavisen under armen. Jeg gleder meg til å trekke fra gardinet og slippe sollyset inn og si, God morgen, og velkommen til en ny dag! Morgenbolken er ikke avsluttet.
Selv drikker jeg en opp kaffe og leser et par morgenaviser, og i alle fall Vårt Land. En avis som har en slags ubegripelig selvfølgelighet hos meg. Skulle neste tro den har det hos redaksjonen også. Vårt Land er en boble i tiden, en helt spesielle kristelig verden. Overhode ikke oppkvikkende, bare selvfølgelig.
Morgentiden avsluttes med frokost og morgenbønn, hvori inngår lesing av andakten fra ”I DAG. Bønnene føyer seg inn i sitt liturgiske mønster, og er ganske forutsigbare. Vi tør ikke si kjedelige, for da faller motivasjonen bort. Men de er det til tider. Nå flere enn tretti personer skal ha sin forbønn, så lurer jeg på hva slags hensikt de har. En ting er jeg helt sikker på, det er å holde samvittigheten ren, og uten nag. Noen ganger oppleves Herrens bønn herlig spontan og velgjørende. Den er i alle fall en riktig bønn.
Den neste tidsbolken løper fram til middagen. Her deler vi oss i to grupper, Reiduns og min. Hun følger sitt program fra A til Å, mens jeg går inn i Atelieret, setter meg foran min I Mac og søker fram dagens post, som jeg besvarer kontant og arkiverer. I posten kan det ligge en beskjed om at jeg bør undersøke min Facebook konto. Ærlig talt, det er en book jeg overhode ikke forstår hvorfor er dukket opp på min maskin. Kanskje er det for å ha en fiktiv opplevelse av at jeg har kontakt med familien, for fler en halvparten er ”på” Facebook.
Jeg snur meg på stolen og ser inn i mitt store høyloftede kunstnerverksted som er dødt for aktiviteter. Brått våkner fenomenet tid i tankene mine.
Hva skal jeg gjøre med tiden? Skal jeg åpne meg for alle de utfordringer den kommer med, eller skal jeg jage den tilbake til det ubevisste? Skal jeg finne noe å slå den i hjel med?
Det er en merkelig opplevelse å vite at jeg kan faktiske gjøre noe med den. Og akkurat nå vil jeg bruke den til å sykle. Ikke ute på veie, altså, for tørr jeg ikke. Å falle av sykkelen i min alder kan være farlig for noen og enhver. Jeg aker meg opp på sykkelen uten hjul som står like her borte. Så tramper jeg i veg en monoton sykkeltur på stedet hvil. Jeg lar meg underholdes av et display som viser hvor mange kalorier jeg forbrenner, hvor høy pulsen er, hvor høyt tempoet er og hvor langt jeg har syklet. Ja, så sannelig dukker tiden opp her også. Displayet viser meg hvor lang tid jeg har vært på reise. Presis på 05.00 min. stiger jeg av sykkelen og opplever en slags god samvittighet over å ha brukt tiden til noe som, etter sigende, skal være godt for kroppen. Men fem minutter er vel i minste laget?
Jeg beveger meg bort til I Macen og sjekker om det er kommet inn nye mils, og det har det. En fra VL´s redaksjon! Den kommer nær sagt til fast tid. Her kan jeg lese det som jeg allerede har lest i papiravise. Hovedoppslaget har alltid noe med etikk eller tro å gjøre, eller begge deler.
Kanskje jeg burde skrive et leserinnlagge, for jeg har en slik konto på nettavisa. Men etter å ha sømfart leserinnleggene har jeg tatt beslutningen om ikke å være med i hylekoret. Det irriterer meg mer en gneldrebikkja til naboen, som bruker tiden til å fortelle om sitt nærvær. Det hadde holt med et Voff. For vi vet at du er der. Ennå er ikke tiden av en halv dag oppbrukt.