lørdag, april 07, 2012

MED TYNN HUD I PÅSKEN

Det er ikke bare huden på armer og bein, som er tynnere. Huden over mitt følelsesliv er også blitt en slags pergamenthud.
Før opplevde jeg at selv om følelsene var sterke hadde jeg evne til ikke å la dem ta styringen. Jeg opplevde at jeg hadde en indre styrke som gjorde det mulig å gå dypt inn i andres smerte når jeg ble bedt om det. Jeg kunne inngi trygghet. På en flytur til Kios sa en mor til sin datter, da hun så jeg var med flyet: Nå er jeg ikke redd, Kvebæk er med oss. Hun så selvsagt ikke på meg som en dyktig flyver. Jeg var for henne en slags garanti for at hun kunne få hjelp hvis hun ble veldig redd.
Det har skjedd en stor forandring de siste årene. Jeg griner lett for det som før ble opplevd som småting.
Mange ganger denne påsken har jeg fulgt tett innpå Jesu på vei opp til Golgata,. Men da jeg her en kveld så TV filmen, Den siste fristelse, slo jeg av fjernsynet i det de skulle banke naglene gjennom Jesu hender og føtter. Det ble alt for sterkt for meg.
Det har skjedd noe annet i den stille uke hvor min sårbarhet er blitt tydelig. Min sønn Rune har hatt to tre bestekamerater helt fra han som tenåring gikk på Kvås Folkehøgskole. En av disse bor i Bodø. Tirsdag bilte han og familien opp i fjellet for å går en skitur i det fine været. Da de hadde gått om lag ei halv mil ble det snakk om en rast og så snu og gå tilbake til bilen. Harry, som var en sterk og kunnskapsrik friluftsmann, ba om å få gå ei lita sløyfe til før de satte nesa hjemover.
Han la i veg, og siden har ingen sett ham. Familien begynte og leite, men ble redde og meldte ham savnet. Nå satte politiet Røde Kors og frivillige i gang et stort søk med snøscootere, hunder og helikoptre. Men brått slo været om tilsnøstorm. Det ble ikke funnet et eneste spor. I løpet av kort tid la det seg ca 50 cm snø på marka.
I dag er det lørdag. Leteaksjonen er avsluttet. Familien håper fortsatt på at han har klart å komme seg i skjul, for han var en sterk og utholdende mann, men politiet som har gjennomsøkt alle hyttene i området tror han har fått et illebefinnende og at snøen har dekket ham.
Dette ble for sterkt for meg. I fantasien har jeg vasset rundt i snøen på leitet etter denne unge mannen, grått og bedt til Gud at Harry måtte bli funnet i live. Jeg gråt og jeg lette, og jeg "fant" ham, kald og død.
Nå tror jeg ikke lenger Harry får en oppstandelse av snøen, dessverre. Men i morgen skal vi igjen bli minnet om at Krist sto opp av døde, i påskemorgen røde. I det håpet levde Harry. Og i det håpet døde han. Må Gud gi styrke til familien så de makter sorgen

2 kommentarer:

Tro Håb og Kærlighed sa...

Åh ja - Herre er opstanden, Han er sandelig opstanden! Og i det er ALT vort liv og håb. Herrens fred og alt godt til jer alle!

David Kvebæk sa...

Takk Charlotte!
Jeg føler fortsatt smerte, for Harry er ennå ikke funnet.
Men fraften av Jesu oppstandelse gjelder også for mannen under snøen.