ALENE IGJEN Mine tre levende brødre har opphørt å leve. Det er ikke til å fatte. De er døde og begravet på samme kirkegård. Jeg var tilstede alle tre gangene. Jeg vet det er sant. Det som nå virker uvirkelig er at jeg lever. Alene tilbake. Men jeg kan ikke bære arven videre. Arven var musikk og jeg har ingen kunnskaper eller ferdigheter på dette området. Far sa jeg var den mest musikalske, men det har jeg aldri forstått. Jeg er ikke spesielt glad i musikk heller. Spiller aldri musikk når jeg arbeider, eller kjører bil. Folk elsker musikk, selv den hermetiserte. Det begriper jeg ikke. De eneste gangene jeg virkelig kan lytte til musikk er når jeg får den live. Ja, selv om det bare er et skolekorps som spiller ute på veien. Best er det i en god konsertsal selvfølgelig, men jeg anstrenger meg ikke meget for å gå på konserter heller. Jeg kan vel kalle meg selv novise. Nei, ikke det en gang, for jeg forbereder meg ikke på å gå inn i musikkens verden. Jeg gyser når jeg skriver dette: For meg er musikk støy. Musikk ødelegger stillheten. Når det er tid for musikk, og jeg hører den live, så går jeg faktisk inn i den med hele meg. Musikken henfører meg. Den tar meg inn i en imaginær verden og utfordrer hele meg. En gang i uken får jeg oppleve dette, Det er under gudstjenesten når Elzbieta spiller klaver. Det er helst pre- og postludiet. Har presten vært uheldig med prekenen så gjør det ikke så meget bare jeg kan overgi meg til Elzbietas vakre musikk. Da jeg var som sjukest spurte Elzbieta om hun kunne komme å spille en konsert for meg. Jeg svarte selvsagt ja, takk. Hun hadde satt sammen konserten utelukkende med tanke på meg. Intet besøk, ingen blomsterbukett, om de var aldri så skjønne, kunne måle seg med Elzbietas gave. Syns du dette er rart? Ja, jeg er nok en musikalsk raring. Jeg fikk ei seljefløyte av Egil Storbekken. Den kan jeg hente fram og spille på så jeg blir aldeles henført. Det er et naturtoneinstrument. Ingen tone er riktig og ingen gal. Jeg overgir meg selv til instrumentet og spiller toner jeg ikke har hørt før, toner som triller som fuglesang og som klager som stemningene i mitt hjerte. Jeg er redd noen vil høre meg, for det virker helt vilt. Jeg spiller med lukkede øyne. Snart klager jeg, snart jubler jeg og snart triller tonene ut av glede. Hvis du spør meg hva musikk er, så er dette musikk. Jeg kan bare ikke spille den for andre. Den er nemlig ikke bare personlig, den er privat. Jeg har fablet om å ta fløyta mi med meg ut i skogen og spille på den av hjertets fryd, men er redd noen vil høre meg. Jeg spiller ikke menneskemusikk. Jeg spiller natur og det jubler i meg. Men ettersom dette er en helt privat greie så kan jeg ikke bære mine brødres arv videre. De spilte menneskemusikk, komponert av høyt begavede mennesker. Mine brødre drev sin kunst opp til det ekstreme og gledet tusener. Willy spilte førstefiolin i symfoniorkestre. Erik holt radiokonserter med sin baryton. Harry var i sin tid en av Europas dyktigste solotrompetere. Hva skal jeg bære videre av dette? Nei, nå føler jeg meg ganske alene i så måte. Men jeg har levd mitt liv, et rikt og spennende liv og jeg er kommet til den erkjennelse at det vi fikk i vuggegave har vi, hver enkelt, tatt godt vare på og utviklet. Hvis det blir arv av dette, så ok. Jeg har mistet mine brødre og jeg savner dem.