onsdag, juli 11, 2012

Rektor Arne Fjelberg, et skikkelig mannfolk! Vår lærer Einar Anker Nilsen hadde en bred bekjentskapskrets. Det hadde vi stor glede av som teologiske studenter. Var det betydelige mennesker inviterte han dem til å forelese for oss. Her om dagen støtte jeg på et navn jeg husker med glede. Det var Arne Fjelberg, rektor på Praktiskteologisk seminar fra1953 til 1960. Min tid som student på Överås var fra 1955 til 1959. Jeg husker ikke eksakt hvilket år vi fikk besøk av rektor Fjelberg, men det måtte nok ha vært mellom 55 og 57. Han var invitert til å forelese i homiletikk, et vanskelig ord forprekenlære. Jeg husker ham meget godt. Han var en flott fyr, litt kortere enn middels høy, velbygd, spenstig med et høyt hevet hode som hos en man med god selvfølelse. Han var pent, og lite prestelig kledd, hvite skjorte med tversoversløyfe i en vakker brun bleser. Forelesningene foregikk i den store, staselige speilsalen. Han virket fullstendig trygg i rollen sin, og snakket til oss som venner, men ikke som kompiser. Hans språk var tydelig og drivende vakkert. Jeg kan huske han delte sin forelesning inn i bolker, hver med en overskrift som karakteriserte innholdet. Overskriftene var karikaturer av de forskjellige prekenformer han foreleste om. Jeg husker bare noen, men disse har bitt seg fast og er blitt husket i 55 år. ”Trepunktsmetoden” handlet om predikanter som alltid, og uten unntak disponerte sine prekener i tre punkter. For det første, for det andre og for det tredje. Uansett, om det passet eller ikke, tre punkter måtte til. Så kom en metode han kalte kommodemetoden. Her hadde predikanten samlet og organisert sitt stoff som i en kommode med diverse skuffer. Man startet øverst, tok alt ut av skuffen og skjøv den inn igjen. Så gikk man til skuff nr. to, trakk den ut og ga fra seg innholdet, skjøv den så inn igjen. Enkelte hadde mange skuffer og man ble aldri klok på når den siste var trukket ut. Ryddig og greit, tvangspreget og lite spennende. Den vi syntes var den morsomste metoden kalte han ”Skvettemetoden”. Her hadde predikanten ingen spesiell disposisjon, men skvette litt her og litt der, alt etter innfallene han fikk. Jeg skal ikke si hvilken metode han forfektet, for viktigere enn metoden var om predikanten var levende tilstede i sin preken. At det han talte om var samfunnsaktuelt, satte lytteren i sentrum og at man aldri gikk på akkord med det evangeliske budskapet. Arne Fjelberg døde brått, bare 53 år gammel. Han fikk ikke ryddet sitt skrivebord. Men til hans 100 års fødselsdag bestemte man seg for å åpne den store kofferten og gå systematisk igjennom alle de dokumenter han hadde etterlatt seg. Og her viser det seg hva denne begavede mannen hadde interessert seg i og vist engasjement i norsk samfunnsdebatt gjennom de siste tiår. Han var en aktiv samlivsrådgiver og skrev i avisene om ekteskap og familie. Han hadde stor interesse for kunst og ble benyttet som konsulent ved kirkeutsmykninger, og han skrev kraftfulle artikler om dette. Da overlege i psykiatri, Gabriel Langfelt, skrev kvasse innlegg i avisene om moderne forkynnelse skrev Fjellberg skarpe svar på disse. Det endte med at Langfelt inviterte ham til samtaler på sitt kontor. Senere brevvekslet de. Og når en studerer korrespondansen ser man tydelig hvem som er den svakeste part i dialogen. Han var for kvinnelige prester og skrev kloke artikler i flere av våre dagsaviser om emnet, ja han skrev sågar en liten bok om tema. Da Agnar Mykles bok, ”Sangen om den røde rubin”, ble trukket for retten var Fjelberg stevnet som vitne på grunn av en artikkel han hadde skrevet. Han brukte sine store kunnskaper og sin betydelige personlighetsressurser i alt han engasjerte seg i. Han var en klok og vennlig polemiker, og en særlig begavet predikant. Nå som jeg har lest ”Rapport fra et skrivebord” så forstår jeg godt at han ble drept av sin store aktivitet. Fjellberg var en mann jeg ønsket å bli bedre kjent med.

Ingen kommentarer: