Vennskap

Det var godt vær sist søndag, slikt vær som ledet tankene mot ”uventet” besøk av en av brødrene mine som ville nyte en kopp kaffe med oss på terrassen. Men det kom ingen. Ikke så rart kanskje, alle tre er døde. Og når døden tar en bror, tar den også et hjem. Husene står der vel, men ingen av brødrene bor der lenger. I Eriks hjem bor fortsatt hans kone Elsa, og hun forsøker nok å opprettholde hjemmet som når Erik bodde der. Men det blir bare, som om, til tross for all hennes gjestfrihet. Døden griper dypt inn i et levende menneskes liv. Den ribber oss for utrolige rikdommer og gjør oss fattigere. Nå opplever vi hva vennskap betyr. Det fyller ikke på samme måte en brors plass. Et vennskap er et vennskap. Båndene mellom venner er ikke kjødlige. De er psykologiske. Og følelsene er ofte rike og intense. Å ha venner er sterkt, men å vite at man er noens venn er ubeskrivelig. Vi er beriket med mange venner. Vi har lagt merke til at det er vanskelig å etablere et sterkt og varig vennskap når man blir eldre, for ikke å si gamle. Det er helst venner som kjenner oss fra innsiden så vel som fra utside som holder . Venner som kan gråte med oss, men også le med oss. Vennskapet med dem som bor langt borte opprettholdes med telefoner og sms’er og besøk til fester ved runde år og slikt, og dette er herlig. Varighetskriteriene er tilstede. Heldig vis har vi venner som bor nær oss, og vi sliter kanskje vel mye på disse, men signalene vi får er så positive at vi lar oss overbevise om at slike møter er veldige bra. Vårt problem er at hvis vi må bile er det bare Reidun som kan sitte bak rattet, og hun liker ikke stor trafikk på veiene og i byene. Vi syns derfor at vi får mer enn vi gir. For sju år siden møtte vi et ektepar på Asorene. Vi følte at kjemien passet og har beholdt kontakten i alle disse årene. Det er en berikelse å få besøk av dem, for de synger og spiller med glede og til stor glede. Om de syns det samme om oss kan jeg nok være i tvil om, for jeg er ofte preget av sykdommen min. Verst er det når den dreper vitaliteten og gjør meg tung og trist. Det føles som om de har overbærenhet med dette. I går kom våre venner fra Røa på besøk. Vi spiste en herlig lunsj og fikk tid til å prate om oss selv og våre familier. Vi kan gledes over hverandres barns fremgang, og vi kan gråte over deres motgang, for de er ikke bare samtaleemner, de inngår i våre forbønnslister, så vi ber for dem både morgen og kveld. Vi er venner med et ektepar fra Kløfta som har hytte på fjellet, og som elsker å gå pilegrimsvandringer, men når sesongen er slutt møtes vi til særdeles spennende og oppmuntrende spise og pratestunder. Mine brødres hjem forsvinner, men våre venners hjem fungerer nesten på samme måte. Vi har forstått hva vennskap betyr når døden tar våre nærmeste.