HAN SVIKTET OSS IKKE

I tre år levde jeg i tussmørke. En reaktiv depresjon ville jeg vel selv ha kalt det. Med store forventninger hadde Reidun og jeg møtt fram ved Årskonferansen i Flekkefjord, hvor behandlingen av Samlivssenteret var den viktigste saken på dagsorden. Vi hadde store forventninger. Så gikk formannen i prosjektkomiteen på talerstolen. Han opplyste Årskonferansen at vi ikke hadde en sjanse til å få etablert senteret fordi det offentlige ikke ville støtte oss. Jeg ble helt lammet. Min oppfatning var det stikk motsatte, men jeg klarte ikke å be om ordet for å motbevise formannen. Det endte med at Årskonferansen stemte prosjektet ned, og skrinla det. Både Reidun og jeg følte dette som et stort nederlag. Vi sto uten hjem, inntekt og arbeid. Nå var det en kollega av meg, fra ”Modum” som reddet oss ut av situasjonen. Han skaffet oss jobber, vi fikk et sted og bo og begynte å tjene penger igjen. Men disse tre triste årene som fulgte ødela helt vårt forhold til kirken, og våre foresatte i kirken, men ikke vår tillit til Gud. Vi ble ført nærmere Ham, og det demret for oss etter hvert at vi var i de tryggeste hender. En høstdag banket det på døren vår. En kjent næringslivsleder ville snakke med oss. Han fortalte at det var en gruppe norske næringslivs-ledere som ønsket å bruke min fagkompetanse i sine sammenhenger. De hadde erfaringer og kunnskaper om at familieproblemer skapte store kriser i bedriftene. De trodde at å hjelpe disse ville være til det beste for familiene selv, og bedriftene. Vi ville vite hvordan vi rent praktisk skulle legge opp dette arbeidet og fikk vite at vi skulle får kontorer i Oslo sentrum, gratis et helt år, at vi skulle få en årslønn satt inn i en bank, som vi kunne trekk av. Vi skulle få hjelp til møblering og til markedsføring. Olav Thon var den ivrigste til å få startet opp arbeidet hurtigst mulig. Bedriften fikk navnet INSAM – Institutt For Samlivsutvikling. I løpet av et halvt år var vi selvgående og trengte ikke å ta ut flere penger fra kontoen i banken. Jobb og hjem ble ikke fokus i vårt arbeid, men de mellommenneskelige forhold blant ledere og mellom ledere og deres medarbeidere. Det første riktig store oppdraget vi fikk kom fra TOYOTA Norge. Her ble det laget et leder- og personalutviklingsprogram i fire forskjellige faser, som vi kalte ”JEG, DU, VI, TOYOTA”. Det ble fra første dag en suksess. Resultat av arbeidet kunne måles mot ”grunnlinjen”. Nå, 26 år etter oppstarten, sverger fortsatt ledelsen til grunnfilosofien: Det Myndigjorte Menneske”. Og ledelsen er ikke i tvil om at firetrinnsopplegget har æren for Toyotas suksess de siste tjue årene. Vil bare nevne at oppdragene etter hvert kom fra de helt store og mellomstore bedriftene, også fra det offentlige. Bedriften vår ble en suksess og økonomien var overveldende positiv. Vi var to ansatte i bedriften, Reindun, min kone, og meg selv. Vi to sitter ofte å snakker om hva Gud har gjort for oss. Ikke en dag har vi vært i tvil om at Han står bak vår suksess. Vi kommer selvsagt innom Samlivssenteret, som skapte så store problemer for oss i sin tid, og vi er helt samstemt om at senteret ville blitt en suksess. Men hvorfor ble det ikke slik? Jeg spurte Gordon Johnsen en gang om det var rett av meg å tenke slik: ”Hvis ikke Samlivssenter prosjektet ble akseptert av Årskonferansen, kunne jeg da se på som noe Guds ikke har villet?” ”Nei David. Pek på én ting ved prosjektet som ikke er etter Guds vilje. Husk kjære venn, selv din elskelige Metodistkirke kan fatte avgjørelser som går mot Guds vilje!” En ting er sikkert: Han lot oss aldri i stikken. De mange titusen som har sittet under min talerstol vill jeg aldri nådd ut til i Samlivssenteret. Så hvorfor furte? Gud er rausere enn vi våger tro, og åpner dører presis hvor han vil.