TROLLDOMSFJELLET

Det kan virke litt presentiøst å studer dannelseslitteratur nå som man er blitt en gammel mann. Man har subbet gjennom livet belastet med den oppdragelse en snappet med seg fra hjemmet og folkeskolen, og ja – søndagsskolen. Det ble kalt oppdragelse. Vi syntes det luktet for mye snobb hvis vi skulle snakke om dannelse Kolossen er på 745 sider. Her er hva forlaget mener at boken inneholder: Det var mens han skrev sin mesternovelle Døden i Venedig at Mann fikk ideen til denne merkverdige romanen, som det skulle ta ti år å skrive, bla. på grunn av krigen som brøt ut. Den kom ut i Berlin I 1924. På en både utholdende og underholdende måte fortelles her historien om unge Hans Castorps reise til sanatoriet Berghof i Davos i de sveitsiske Alpene. Castorp skal besøke sin lungesyke fetter Joachim, og har planlagt å bli i tre uker. I stedet blir oppholdet på hele syv år. I følge Thomas Mann selv er Trolldomsfjellet en dannelsesroman og en bok om politiske ideer. Det isolerte sanatoriet utgjør en verden av intrikate skjebner og situasjoner. Magien ligger både i det trolske fjellandskapet og i det avsidesliggende sanatoriet. Blant dem som kjemper om Castorps sjel er den italienske humanisten Settembrini og pessimisten Naphta. Den kyniske Naphta spår en fremtid med egoisme, vold og terror. Castorp observerer og diskuterer, vurderer, lytter og lærer. Han blendes av møtet med den fortryllende Klavdija, og utfordres av den originale livsnyteren Peeperkorn. Jeg trenger slett ikke være lei meg. Jeg har brukt omlag fem uker på å lese halve boken. Forfatteren brukte ti år på å skrive den. Den ble valgt ut av 100 litteraturkyndige personer i Norge, som en blant hundre sentrale bøker I det tyvende århundre. Men jeg sliter, det skal være visst. For å si det enkelt jeg har store problemer med å forstå innholdet I de uendelig mange dialogene, og det forbauser meg at den enkle ingeniøren Hans Castorp synes å forstå hva de debatterende herrer Settembrini og Naptha snakker om, men han gør nok det for innimellom skyter han inn innsiktsfulle bemerkninger. Som et apropos til bokens tunglesthet kan jeg nevne den amerikanske forfatteren Leif Engers bok “Ned til elven”. Den slukte jeg på tre dager. Men den var på kun 366 sider, og diskuterte verken fiosofi eller etikk, noe den første gjør, nær sagt, på hver side. Den sist nevnte boken er en bok som minner oss på hvorfor vi leser skjønnlitteratur. De første minner oss på hvorfor vi er til, og hva meningen med eksistens egentlig er. Et sideutbytte av lesingen av Trolldomsfjellet er den kunnskap jeg får om et sveitsisk sanatorium. Jeg tror nemlig at Gordon Johnsen, min gamle sjef, var inspirert av slike institusjoner. Han trodde blindt på betydningen av å ligge inntullet i varme ulltepper å bare hvile og trekke inn sund og frisk skogluft. Kure, kalte han det, som i boken. Kurbalkongene var inntakte helt til den siste bestyreren tok over ansvaret for nervesanatoriet og forandret alt. Nå leter jeg med lys og lykte etter verdifulle bøker å lese, for lesning er blitt en av mine hovedsysler på mine gamle dager. Men jeg drømmer også om å male, og å fulleføre noen manuskripter. Siste inntrufne lidelse er kink I ryggen.