LENSEDAG MED HISTORISK SUS

Sist lørdag ble det arrangert en ”Lensedag” med svung. For første gang etter nedleggelsen av lensene ble det fløytet tømmer fra Bingen til Fetsund Lenser. Ved ankomst Lensene ble tømmeret tatt hånd om av ”lensearbeiderne” og sortert for samling i sopper etter godt gammeldags mønster, dvs håndarbeid. Flotte karer var kledd slik de oppfattet at lensearbeiderne var kledd, med sort bredbremmet hatt. buserull og vest. Om lenserabeiderne ikke var så feiende flåtte, så ble de framstilt i klær med historisk sus denne lørdagen. I Trådbua henger det bilder på veggene så det er bare å forsyne seg av forbildene. I min tid, dvs på midten av femtiåra, var det bare jeg som brukte hatt. Det var min vidbremmede speiderhatt som skygget godt for sola. De feste brukte en ordinær sixpence, som de snudde bak fram når sola stakk i nakken. Publikum fikk se hvordan karene buntet tømmeret sammen til de man kalte såpper, og som andre kalte moser. Men slik jeg husket det som foregikk i Såppelaget ble det lagt en stokk på tvers for at såppene skulle ble flatere og lettere å manøvrere over grunnene i Svelle. Denne stokken var ikke nødvendig nå som tømmerslepet skulle bukseres over dypere vann, mellom øyene til Gansvika. Før i tiden ble slepet over Øyeren trukket av de største dampbåtene, blant andre Mørkfoss. En betydelig mindre slepebåt ble brukt denne gang. Det var nok et herlig syn å se dette sentrale arbeide ved Lensene utført av karer som var sprettgutter de somrene det var fløting i elva. De kjente til fløtingen like godt som de voksne arbeiderne. Lenseanlegget var deres lekeplass i gutteårene. Her lærte de å svømme. Her lærte de å fiske abbor med drafjør, men sikrest med mark og dupp. Det er alltid en glede å hilse på disse kara når jeg besøker Lensene en sjelden gang. De er alltid hyggelige, våkne og interesserte, både i hva jeg driver med og hva som skjer ved elva. Jeg var endelår eldre, men de husker meg godt, for jeg gjorde av og til noen karstreker som imponerte en smågutt. Disse sptrttgutta ble ikke hegende ved Lensene i voksen alder. En ble lege, en annen bankmann og hva et jeg om deres yrkesvalg. Men Lensene var likevel en magnet, som lokket dem ned til anlegget når sommerne kom med godvær og fridager. I tillegg til at jeg jobbet som sprettgutt, og senere som voksen tømmersorterer, hadde jeg også en viss kunnskap om hvordan man saget tømmeret. Min far var tømmerbas i Sagavika som forsynte det store sagbruket Nerdrum Sagbruk og Høvleri med tømmer. Jeg fikk studere oppgangssagene som med flere sagblad ved siden av hverandre, skar opp tømmeret til planker og bord i en og samme operasjon. Senere gikk produket gjennom en kantesag som fjernet bakhonen med sirkelsag og dimensjonerte plankene og bordene. Der oppe ved sagene var det et fryktelig leven. Flisa føyk rundt i lufta og gulvet vi gikk på ristet. Honceden falt ned i etasjen under og ble kappet til 90 cm lang ved og trillet ut og kostlagt for tørking. Men denne spesielle lørdagen skulle tømmeret slepes ut til Gansvika hvor det fantes en gammel oppgangssag og et par sirkelsager. Her måtte tømmeret trekkes opp fra vannet ved hjelp av et paternosterverk, som ble kalt kjerrat. Fra jeg var 8 år jobbet jeg på Nedrum Bruk med å stikke tømmerstokkene bort til kjerraten så piggene som satt på et tverrjerne, fikk tak i stokken og trakk den oppover til oppgangssaga. Dette var ingen jobb for en voksen mann, men passet utmerket for en guttunge som ville tjene litt penger. Alt dette er borte nå. Men ved Fetsund Lenser jobber man iherdig med å skape liv i den gamle kulturen, og de er dyktige, meget dyktige. Her jeg sitter og skriver går tankene mine ti min storebror, Harry, som aldri arbeidet ved Lensene, men som hadde en inngående kunnskap, både om anlegget man forlot og historien. Hadde det ikke vært for hans geniale klarsyn, hadde alt dette vært borte nå. I stedet er det blitt ett av fylkets vikstigste turistatraksjoner. Prisverdig av Lenseminneforeningen er det blitt laget en statue av min bror. Den står på en gammel tømmerstokk som er rammet dypt ned i jorden. Herfra ser han ut over Glomma, lenseanlegget og øyene i bakgrunnen. Han kommer aldri til å bli glemt. Han vil for alltid være ”Mister Lensene”.