ENGEL MED BOKSEHANSKER

Jeg burde ringt biskop emeritus Øystein Larsen, som talite i gudstjenesten vår sist søndag, og spurt ham om hva kunstneren het som hadde laget keramikkfiguren ”Engel med boksehansker”. Ham hadde med seg figuren for å illustrere et poeng i sin preken. Men akk min beskjedenhet er dessverre alt for stor at jeg våger noe slikt. Enskjønt han var en av elevene mine under ett av de tre måneders seminarene vi hadde i klinisk sjelesorg i ”Institutt for sjelesorg” på ”Modum”. Nå fikk jeg i grunn sagt veldig mye, men altså ingen ting om engelen med boksehansker. Piskop Larsen polimiserte mot uttrykket: Han/hun hadde englevakt da ulykken var ute og de ble reddet fordi de hadde stor flaks. Han ville ikke avskrive engler, på ingen måte, men innrømmet at han aldri hadde sett ei fjær av en engel. Men hadde i sin sjelesorg møtte mange som hadde slike merkelige opplevelsen av å ha sett en lysende figur ved sengen når de hadde det som vanskeligst. Han hadde heller aldri unnerkjendt slike opplevelsen hos andre. I lange tider var det aldri snakk om engler i kirken, men under frembruddet av de nyreligiøse strømninger hadde engle komet på mote igjen. En av dem som hadde stått bak denne engltroen er vår egen prinsesse, som både har startet en engleskole og skervet bøker om engler. Hun tror på engler. Det gjør også biskopen, men ikke som bevingede fenomener som flyr gjennom lufta for å gøre sine diakonale gjerninger. Biskopen tror på engler som Guds fightere, som slåss for oss mot ondskapen og de destruktive krefeter. Dette er, i følge biskopen, både det gammeltestamentlige og nytestamentlige synet på engler. De slåss for oss mot det som vil ødelegge for oss. Jeg vet ikke om prekenen gjorde så stort inntrykk på forsamlingen, for piskoppens opplevelse av engeler var vel omtrent som hver enkelt kristens. Han ga verken støtte eller kritikk av psinsessen engleforståelse. Han hadde bare sin egen, og den var nok ganske lik forsamlingens, vil jeg tro. Nå ber man ikke til engler, eller på kaller deres hjelp. De er ikke gitt oss til bruk i vanskelige situasjoner. Vi ber til Gud, som har en herskare engeler i sin tjeneste, og som han kan bruke når han ser det er nødvendig. De er Hans utsendinger, ikke våre. De er Hans arbeidsfolk, Hans krigere. Når vi ber til Gud om hjelp er det opp til ham om han skal bruke en engel, eller en tropp for å fulleføre jobben. At noen får et glimt av dem skyldes nok Guds vurdering at de trenger det, eller tåler det. Men at han gør det i alle de tilfeller englehæren utkalles, kan man stille seg tvilende til. Nå kan man spørre: ”Hvorfor er det så viktig at noen får se engler, eller opplever at de har hatt enlevakt?” Jeg finner ikke noe godt svar på dette. Kjører man utfor veien og kan krabbe levende ut av bilen som er 100 % vrak, så er det påfallende lett å si: Vi hadde engevakt. Men det går også godt an å si som lensammenen sa, da Reidun og jeg var utsatt for en slik situasjon: ”Hadde det ikke vært fordi dere valgte dette bilmerket, ville dere trolig ikke sluppet levende fra den utforkjøringen!” Lensamennen ga bilprodusentene æren for at det gikk så bra. Og visst ble jeg fløyet, som på englevinger, til Haukeland sykehus for en indre sjekk. Men jeg kom så ubeleilig på sykehuspersonal at jeg slett ikke fikk hjertelig behandlng ev hvitkledde engler. Jeg fikk ikke mat en gang. Hjelpepersonalet ved ulykkesstedet klippet av meg klærne, både den nydelige jakka min, og skjorta og det hele. De la bare et ullteppe over meg der jeg lå i helikopteret. Men da jeg skulle reise hjem sent på kvelden var ikke sykehuset istand til å skaffe meg ei skjorte en gang. Var det ikke for en litt våken sykepleier som gikk imot regelmentet og ga meg tillatelse til å bruke sykehusskjorta, ville jeg vært tvunget til å utskrives og reise i bar overkropp. Kanskje var den damen en engel? Hun var faktisk innstilt på å slåss litt for meg, med eller uten boksehansker. Å tenke seg en engel med boksehansker er heller ikke enkelt. Jeg har vanskelig for å se for meg en høyre svinge fra en engel som påfører min motstander en saftig blåveis, og som i neste omgang er nødt til å slåss litt for ham som provoserete meg. Hvis jeg ble reddet av en englevakt med dynamiske krefter, hva da med alle dem som ikke blir det? Det dør mange hundre mennesker i trafikken hvert år. Hvem er stakkars meg som blir vist slik utsøkt oppmekrksomhet? Har jeg fortjent den? Hvem er i så fall jeg? Dette siste spørsmålet burde jeg kunne svare på. Jeg er en gammel mann som er plaget av diverse sykdommer som har gjort livet mitt en smule problemfylt. Da jeg var sytti ba jeg Gud om få styrke til å leve i ti år til. Da jeg fylte åtti ba jeg om å få leve ett år til, for jeg mente at ut fra min aktuelle tilstad ville det være å provosere Gud å be om ti år til. Det er en viss forskjell mellom det hode som har skrevet denne bloggartikkelen og føttene jeg går på. Hode fungerer så bra som jeg kan forvente. Føttene svikter meg stadig vekk. Jeg har bedt om Guds hjelp for dem, og for min inmarig smertefulle trigeminus. Det oppleves som Han mener jeg kan bære den første, og så får han heller hjelpe meg med det andre. Ja sånn føler jeg livet er nå om dagen. Men englene, hvor er nå de? Er de kanskje kona mi, og alle som løper til å byr meg en arm når jeg sliter meg opp noen trappetrinn? Det gjør i alle fall godt å tro det. De ønsker i alle fall ikke belønning for tjenesten. Det er vel en engleegenskap.