TØMMERFLØTER

Av en eller annen grunn har jeg kalt meg tømmerfløter. Det var under det telogiske studiet fra 1955 til 59 at jeg brukte sommermånedene til å tjene penger for neste studieår. Jeg fikk jobb ved Fetsund Lenser, hvor jeg som skolegutt, i sommerferiene, jobbet som sprettgutt. Min oppgave var å finne tømmerstokker som fløterne i sorteringsanlegget hadde sluppet ut i feltet for tømmer som skulle bukseres ut over Øyeren og sleppes i Glomma og transporteres til treforedlingsindustrien langt sør i Østfold. Et tømmerstokk var en kostbar grei, og sagtømmeret var svært kostbart, og det var viktig at de kom fram til sagbrukene som hadde kjøpt dem. Vi sprettgutter fikk ti øre for hver feilstokk vi fant. Det var ingen stor bonus til lønnen vår, som heller ikke var stor, men nok til å holde motivasjonen oppe, for sprettgutta konkurrerte innbyrdes. Det var vel ikke riktig å kalle seg tømmerfløter, for jeg jobbet i et sorteringsanlegg. Som voksen ble jeg plassert på den øverste brua i anlegget. Det var kara på denne brua som møtte tømmeret aller først. Det kom rett ned elva fra Bingen i Sørum, hvor det hadde ligget lagret i store vaser mellom de digre karene som lå ute i elva, Jytulen, for å holde tømmeret tilbake så det ikke fór villt ned gjennom Glomma. Det var bare en viss mengde som ble sluppet løs pr. dag, og som kom seilende på evlas rygg til de møtte motstand like før de skulle gå gjennom sorteringsanleggene. De ble fanget opp av kraftige lenser og styrt ned til annleggene på begge sider. Vi som sto på første brua skulle ta imot tømmert som kom strømmende mot oss og organisere det slik at kara på brua bak oss kunne begynne sorteringsarbeidet. Det var i grunn bare to ting man burde være oppmerksom på, og det var at alt slip-tømmeret skulle videre ut over Øyeren, mens sagtømmert skulle fraktes innover mot Lillestrøm hvor sagene lå. En skulle tro at det var lett å se forskjell, men det var det ikke alltid. Noe av det som skulle ut over Øyeren lignet på skurtømmer, og noe av det som skulle innover til Lilestrøm lignet på slip, selv om det var mastetømmer som skulle til impregneringsanllegget og gjøres om til telefonstolper og lysstolper langs veier og gater. Jobben på første brua var et ganske hardt arbeid, for det hendet tømmeret kom i store vaser som ikke kom under brua vår. Disse måtte vi få løst opp på en aller annen måte. Her var det at de gamle kloke karas erfaring var nyttig å trekke på. Jeg var ung og veltrenet og stolte vel kanskje litt for mye på min muskelkraft. En gang kom jeg til å kjefte på han Ola fordi han hadde presset en stokk inn mot lensa så alt tømmert ovenfor stoppet opp. Da svarte han rolig: ”Vi vet du er sterk, og kanskje er du litt klok også, men satt opp mot våre erfaringer og elvas styrke er du veik! Kom hit nå så skal jeg lære deg en hemmelighet”. Og Ola fortalte meg hva som skjedde på begge sider av tømmervasen. Han pekte på en kollega som hang ut over vannet og presset tømmeret innover, og litt lenger oppe, på den andre siden sto en annen kar på samme måte, og han presser også tømmert innover. ”Se på tømmervelta David, snart bukter den seg mot oss som en slange. Se på Harald, når han gir meg beskjed så slipper jeg taket og da kan du jo bruk krefte dine om du tror det er nødvendig!” Plutselig trakk Ola hakan til seg og tømmeret kom vakkert strømmende ned under brua, og det er ingen ting jeg behøver å gjøre. Disse gamleguttas klokskap og erfaring ble til stor nytte for meg. Det er disse gutta som har klokskapen, og det er elva som har kreftene. Jeg lærte å utnytte elvas krefeter på en klokere måte etter hvert. Selv om jeg var stud. Theol. var jeg nok ikke den klokeste på brua. Jeg forsto at når jeg kalte meg tømmerfløter var det for å få en slags del i de ekte tømmerfløternes berømmelse. Men de ekte tømmerfløterne befant seg mye lenger oppe i elva. Og i sideelvene til Glomma. For dem gjalt det å få tømmert ned de trange elvepassasjene og styrkene og ned til selve hovedelva. De fulgte tømmeret døgent rundt. Og når de måtte hvile og sove skjedde det ganske primitivt. De laget seg en gapahuk på stedet, kløyved en tyristokk langsetter, fliset den opp, la et par runde greiner i ytterkant og tente på flisa. Trekken fikk kubben til å olme, dvs at den brant opp innenfra, men bare med glør. Varmen fra stokken ble ført inn i gapahuken hvor fløterne hadde lagt seg med de våte klærne på. Først tørket de rygg og lår, så framsida med bryst og mage og framsida av lårene. Klærne ble altså tørkt mens de hadde dem på kroppen. Bare strømpene ble tørket foran bålet. Det gikke ikke mer enn en tre – fire karer i en slik gapahuk, og de skiftet på å ligge ytterst og nærmest stokken som ga dem varme. Disse kara var skikkelige tøffinger. Det var bare disse som burde kalles tømmerfløtere. Min jobb på lensene kunne ikke sammenlignes med deres. Jeg hadde ei real matpause midt på dagen og gikk hjem fra jobben da den kraftige alarmen lød over hele annlegget, ja hele bygda. Jeg sov aldri i gapahuk på jobben, men i ei god seng med skikkelig dyne. Jeg behøved ikke følge tømmeret på vandring ned gjennom elvefaret. Jeg jobbet på et annlegg som sto fast med påler rammet dypt ned i elvebunnen, og tømmeret kom til oss. Men vi brukte begrepet ”tømmerfløter” om oss selv, og vi ble kalt tømmefløtere. Og visst var vi det på et vis, men ikke av det romantiske slaget. Det var lite romantikk ved det å være ”tømmerfløter” ved Fetsund Lenser. Bare én ting hadde vi felles. Vi var ute i frisk luft og lot solen brenne kroppene brune. Og brune ble vi. Jeg kan huske at folk som jeg møtte dro ikke kjensel på meg. Jeg var altid den bruneste studenten ved Överås. Fargen på kroppen varte til langt ut på vinteren. Den gjorde gutta i dusjen litt missunnelige. ”Mor se hvor brun han er, da!” Sa en smågutt og moren svarte guttungen: ”Han er ikke ordentlig brun. Han er bare sånn arbeidsbrun!” Vel, hvis ikke brunfargen kom fordi man hadde hytte ved sjøen, så var det ikke ordentlig brunfarge. ”Tømmerfløterbrun” var arbeidsbrun. Men det var en farge som grodde seg fast til kroppen og som ikke kunne vaskes av etter noen opphold under dusjen. De gamle tømmerfløterne hadde en slik brunfarge som ikke kunne fjernes. Den satt der året rundt, og år etter år. Det så ut som om sola hadde forandret selve pigmentet, og for bestandig. Nei, jeg var ingen ekte tømmerfløter. Jeg fikke bare lov å kalle meg det for det ble alle kalt som jobbet med tømmer på lensene. Jeg har senere i livet arbeidet i mekanisk verksted som elektrikker og ute på anlegget som telefonmontør i Oslo Telefonanlegg. Faktisk en tid som tømmerhugger også. Jeg nektet militærtjeneste og måtte tjenestegjøre som silvilarbeider. En del av denne tiden var jeg kokk for gutta som lå på skauen og hogg tømmer, eller plantet skog i Vang i Valdres. Jeg var fritatt for det tyngste arbeidet for mitt hovedansvar var å tilberede tre måltider om dagen for skrubbsulte karer. Det var i tiden mellom måltidene jeg hadde anlednig til å hugge tømmer, men for det meste ved. Som regel var det bjørk, hvor raiene ble slinset for bark på et par sider og lagt i reis. De skulle legges oppå hverandre i rota og ha et bestemt mål. Det ble eksperimentert med slik at man nådde dette målet ved å legge raiene på en måte som gjorde det mulg å nå målet med færrest mulige raier. Men en vettug vedhugger bygde selvsagt reis som ble bygd på skikkelig vis. Her var øyemålet og samvittigheten vikig. En gang hadde jeg et trettitall gutter med meg opp til en forlegning i Vang i Valdres. Nå mente mine foresatte at jeg burde ha en kvinnelig kokke til å hjelpe meg. Det ble ansatt ei kokke fra bygda, men hun var vant til å være sjef, så jeg ble enten jaget ut av kjøkkenet eller satt til å skrelle poteter og lignende. Men det skal sies: Hun lagde nydelig mat. Da det sto fiskeboller på menyen serverte hun dette med herlig stekt flesk og hvit duppe, og det dempet gemyttene. En av de tøffeste karene, han var tømmerhugger av yrke, klaget på fiskeboller for han måte ete så store mengder om han skulle få tilstrekkelig med krefter til neste økt. Men da flesket kom på bordet lysnet han i fjeset. Flesk og hvit duppe var skikkelig tømmerhuggermat, sa han, og ei og annen fiskebolle kunne han alltids spe på med. Men dette er historie nå. Den ligger om lag 60 år tilbake i tid. Men det hender jeg møter en og annen jeg var kokk for på den tiden, og det er alltid veldig hyggelig, og en tydelig bekreftelse på at det var ei virkelig tid som det luktet bark og kvae av. Men når sannheten skal sies om min yrkesamtivitet var jeg vel ei kontorråtte med skrivebord og kontorstol, hvor jeg forberedte foredrag og prekener. Og disse luktet det verken tømmer eller kvae av.