VÅR BARNDOMS LANDSKAP

I mitt barndoms paradis lå Tangetuppen som en glad utfordring og kalte på oss. Tangetuppen var bygd opp av sand og leire som Merkja hadde ført med seg opp gjennom lange, lange tider. Merkja var egentlig et lite naturfenomen i seg selv. Den skar seg ut fra Glomma og fant sin vei i motsatt retning av den store elva. Det så unektelig litt komisk ut. For på den ene siden av landområdet strøk hovedelva rett sydover, men på den andre siden gikk bielva rett nordover. Det var som om vannet hadde funnet ut at nå skulle det gjøres opprør, og så begynte det å renne den stikk motsatte retning. Ikke bare et lite stykke, nei tvers gjennom terrenget og ut på den andre siden, Kanskje så mye som to kilometer. Der svingte den rundt en ny leirtange og laget ei evje. Men den gikk videre tilbake igjen ut mot Svelle, og bygde opp det vi kalte Tangetuppen, som var et stykke landområde som strakk seg mager og elegant ut i det store delta som ble kalt Svelle. Tangetuppen var tilgrodd av busker og kjærr, og noen lauvtrær som ble ganske høye. Men her fantes ikke ei furu, eller ei gran eller noe som kunne kalles eviggrønt. Om våren og sommeren var dette vårt grønne paradis hvor det var lett å gjemme seg bort, lage lauvhytter og skjulesteder. Ytterst ute var det ei gresslette som ble en yndet lekeplass, men aller ytterst skrånet terrenget ned i vannet og ble en fin fiskeplass. Det var langs stranda på evjesida at noen hadde laget plass til feste for båtene sine. De fleste var robåter, men det var også en og annen motorbåt med innombordsmotor. Det lå som en arv i oss at de båtene skulle vi ikke leke med, de var lissom for verdifulle. Det hendte ofte at jeg løp ut til Tangetuppen i kveldingen. Det tok ikke lang tid, for jeg var lett på foten. Men en kveld skulle storebror ut å jakte på ender og jeg fikk vær med. Han instuerte meg i jaktens mange hemmeligheter. Han fortalte at det var ved solnedgang og soloppgang at endene byttet beiteområde og kunne komme flyvende gjennom luften så vi hørte vingeslagene. Han fortalte også at det ikke var lurt å skyte på endene som var i luften. De burde helst ha slått seg ned på vannet. Men for ham selv gjorde det visst ingen forskjell. Den kvelden jeg var med ham gikk han til høyre for meg med sin Remington-hagle. Han hadde hagla ”knekt” men han hadde lagt patron i hvert løp. Jeg gikk litt bak ham på venstre siden, for det var slik han ville ha meg plassert. Plutselig løfter han hagla og brenner av et skudd mot noe i lufta som ikke jeg så. Jeg følte av smellet at jeg ble trufft og gikk rett i bakken som ei skutt and. Jeg holder meg for øret, og Harry spør om hva som har skjedd: ”Du skjøt meg jo!” sa jeg litt opphisset, men reiste meg opp og var fortsatt sint. Det var selve smellet og lufttrykket jeg hadde reagert på. Det tok lang tid før jeg kunne høre ordentlig på høyre øre. Jeg var i grunn ikke spesielt interressert i andejakt, så mine turer ut til Tangetuppen var av mer romantisk karakter. Jeg lite å se solnedgangen og alle skiftene farger på himmelen og i sjøen. Disse sterke inntrykkene har nok bitt seg fast i mitt minne, så når Ingar, sønnen min, oppfordrer meg til å oppsøke disse stedene nå, så er det noe stort i meg som svarer Ja! Men det melder seg straks et problem. Hvordan skal jeg komme meg dit ut? Det går ikke an å kjøre dit med bil, og ta beina fatt er dødsdømt fra første skritt. Jeg klarer rett og slett ikke gå den distansen på grunn av beina mine. Min fetter Jonny har foreslått at vi skal ta oss en biltur. Han vet om flere steder hvor vi kan kjøre helt ned til vannet. Vi tar bare med oss et par campingstoler og så lager vi et bål i vannkanten og lar minnene få fritt spillerom. Kaffe kan vi ha på termos, eller helst koke over bålet, og en kjeks eller to er alt vi trenger å bite i. Det blir nok noe av denne turen, men vi må vente til etter gudstjenesten hvor han skal preke, og døpe et lite barn. Ingenting må forstyrre hans tanker før etter dette er overstått. Så til uken kaster vi nok loss en dag med pent vær og legger ut på tur i vår barndoms landskap.