Bær lyset frem, stol på din kone.

Min blogger-venn i Danmark, Charlotte Thaarup, er en flittgig forfatter av artikler til sin blogg som hetter "Tro, Håb og Kærlighed". Den siste hadde en overskrift som kranglet litt med min dysleksi. Jeg leste: "Bær lyset frem, stol på din kone!" Men det sto det slett ikke. Bildet av Lucia med lys i kronen fikk meg til å lese overskriften en gang til, og da sto det:"Bær lyset frem, stolt på din krone". Ok, men når feilen nå er rettet opp vil jeg likevel vende tilbake til det jeg først leste.

Vi hadde et orginalt medlem i menigheten på Jevanker. Han var pensjonert kontorsjef ved Hadeland Glassværk og nøt respekt blant sine sambygdinger. Han bar det ikke ukjente navnet Hans Adolf Brorsson og var en ivrig Herrens tjener. Med stor, kristelig omsorg for nærmiljøet etablerte han sin egen nærradio. Naboene fikk hjelp til å koble sine radioapparater til "Toso Radio", som kanalen ble kalt. Hver dag, etter den offisielle radioandakten gikk Brorson på lufta med sitt eget program. Jeg fikk være med å holde andakt, men etter hans anvisninger. Da programmet var ferdige satt vi stille og ventet et øyeblikk før naboene sendte sine spontane tilbakemeldinger: "Takk for andakten!". "Tusen takk for andakten", "Takk, det var en god andakt. "Kunne ikke være så snill og spille den siste platen én gang til? Takk". Brorson smilte. Han kjente igjen stemmene. NRK må ha profesjonell hjelp til å gjøre lytterundersøkelser. "Torso Radio" fungerte mer effektivt. Her fikk man øyeblikkelig feedback.

Men Brorson var en gammel mann og døde. Jeg skulle forrette begravelsen. Min aller første. Kirkevergen nektet oss å låne kirken så vi måtte ta til takke med det lille kapellet. Det ble stapp fullt. Da jeg ankom sto en stor flokk mennesker på kirkebakken, og dørvakten ville hindre meg å komme inn. Da jeg skulle holde talen, slo jeg opp min store bibel hvor manuskripet lå. Men til min store forskrekkelse var det ikke skrevet en eneste bokstav på arkene. Vel, jeg måtte bare sette igang. Til min store undring gikk det lett og greit. Etter sermonien ved graven strakk familen og naboene fram hånda og takket. Etter hva jeg forsto kunne det ikke blitt bedre med manuskript. Jeg fikk en gylden anledning til å bære lyset fram.

Da jeg kom hjem ble jeg møtt av en oppskaket kone som hadde funnet manuskriptet, men som ikke hadde rukket å bringe det til meg. "Jeg tok manus mellom hendene og ba til Gud om hjelp for deg". Kjære Reidun. Hva skulle jeg gjort uten deg?
Du er en jeg kan stole helt og fullt på.

Og slik gikk alle årene. Vi gikk sammen om å bære lyset fram. Nå tenner vi tre lys hver morgen. Ett for Tro, etter for Håp og ett for Kjærlighet. Så leser Reidun dagens andakt, og jeg tar for meg den lange listen av barn og voksne som vi har en lykkelig forpliktelse til å be for. Og slik starter hver dag. Under den tunge sykdomstiden måtte Reidun aksle alle de tunge byrdene,
Jeg trodde hun skulle knekke, men nei. Med stor tålmodighet og styrke har hun båret dem til denne dag, Jeg kan stole på den jenta, lysbærer og venn.