Mellom jul og nyttår.

Dagene mellom jul og njyttår er spesielle. Det dreier seg kun om én uke, men den har mange helligdager. Julaften og 1. og 2. juledag, søndag mellom jul og nyttår og selve nyttårsaften. Butikkene holder stengt. Avisene kommer ikke i postkassen, og det gjør heller ikke forsinket julepost. Romjula er tiden da alt fungerer annerledes. Annerledes på den måten at man får anledning til å trekker sammen fortid og framtid, og holde fram erindring og drømmer. På mange måter er romjula en "her og nå" tid.
Vi i "Vertshuset De Gamles Gleder" ser tilbake på et år med sykdom og død, fortvilelse og sorg. Likevel har ikke det triste dominert våre dager, men håpet. Og håp har vært våre venners rikeste bidrag da alt virket svart og håpløst for oss. Vi har opplevd at håp genererer krefter.
Noen er redd for å håpe fordi de frykter stor skuffelse hvis det man håper på ikke innfris. Likevel, håpet er ikke utelukkende knyttet til det man håper skal skje en gang i framtiden. Håpet gjør noe med oss i dag. Ja, det styrker oss til å tåle en viss skuffelse, og det mobiliserer nødvendige iboende ressurser til å innfri forventninger.
Da jeg startet med en høy dose Prednisolon ble jeg oppstemt. Framtiden tegnet seg som en eneste stor og rik opplevelse.
Jeg planla 2008 som et jubileumssår og hadde ingen betenkligheter med å arrangere et åpent seminar om de verktøy jeg har utviklet i arbeidet med de menneskelige- og mellommenneskelig forhold. Det skulle kobles sammen med konserterr og ikke minst en stor maleriutstilling. 75årsdagen skulle feires med brask og bram. Nå skulle verden få se hva jeg hadde utrettet.
Da vi trappet ned på Prednisolon sank euforien raskt ned mot det realistiske, men fortsatte videre ned til det pesemistiske.
Det ene storslotte arrangementet etter det andre ble fjernet fra handlingslisten. Til slutt lot jeg andre bestemme over markeringen av 75-årsdasgen. På den tiden var sykdommen blusset opp igjen, og dessuten døde min yngste bror Erik, en opplevelse som tappet meg for all energi. Jeg har hatt store problemer med å huske hva som skjedde de dagene. Til jul fikk jeg en vakker fotobok med bilder fra den aktuelle dagen. Det forbauser meg å registrere alt jeg ikke husker av alt
det som skjedde den dagen. Men i boken er det mange bilder av Hanna, oldebarfnet. Klok ble hun redigert inn på de fleste sidene, for Hanna er framtiden. Hanna er håpet.
Mandag - i går - hadde vi invitert våre søsken til juleselskap. Vi ble ikke så mange. Reidun har mistet én bror, en svigerinne og en svoger. Jeg har mistet to brødre og to svigerinner. Sju i minus merkes godt. Men vi som kom sammen opplevde gleden over å kunne samles. Vi var nøkterne nok til å erkjenne at vi kunne være ferre neste jul.
Jeg fikk en SMS fra en bekjent en dag i romjula. Han ville kjøpe et bilde. Han kom, så seg ut et bilde og kjøpte det. Det var et abstrakt bilde men het: "Speiling i stille vann". Nå sender han meldinger om slekt og venners reaksjoner på maleriet.

Nå ser jeg fram til første lnegre arbeidsepoke, for jeg har i sinne å male flere større bilder som lever inne i meg. Mye kan tyde på at jeg er inne på en nytt spor, og det skal bli spennende å se hvor det kan føre meg.

Jeg møter derfor det nye året med betydelig spenning, og ikke så lite glede. Jeg føler jeg har funnet tilbake til de gode, gamle og kreative kildene i meg igjen. Og skulle du ha lysst til å se kunsten holder vi alltid ÅpentAtelier for venner.