HØST I HAGEN OG I LIVET

Det jobbes i hagen i dag. To unge polakker, to kjernekarer, klipper hekker, beskjærer busker, rydder opp og kjører søppelet på fyllinga. Til slutt drikker de en kopp tea med oss. Den ene, Marcin, liker å søte teen med honningen han hadde med til oss sist han kom fra Polen.
Marcin er en kar som gjør det mulig for oss å bo slik vi bor. Han gjør alle de jobbene som jeg burde gjort, og han gjør det både raskere og bedre.
Etter sykdomsperioden er kroppskreftene blitt så redusert at jeg må hvile lenge etter enhver fysisk anstrengelse, om anstrengelsen kun var å kle på seg. Men jeg vil ikke klage, for tar jeg bare hensyn til dette er min hverdag så god som gull.
Jeg har min skrivekrok og mitt maleratelier som er til stor velsignelse for oss begge. Men når jeg sammenligner det lille jeg gjør mot alt det Reidun får gjort, er jeg beskjemmet. I dag ved frokostbordet måtte jeg fortelle henne at hun er mitt livs største gave og velsignelse.
Da jeg ikke lenger klarte å klippe plenen, og måtte gi opp etter fem minutter, tok hun over jobben og nå gjør hun den med glans.
Det er sannelig ikke lett å erkjenne at det er Reiduns innsats som gjør det mulig for meg å opprettholde det store privilegium det er å bo her i Lundsalleen. En trøst er det at vi kan ringe til Marcin og be om hjelp.
Etter tea pausen fjerner Marcin listene rundt et vindu for å ta eksakt mål av det. Fire vinduer skal skiftes ut. Det er så enkelt for Marcin, for han kan alt.
Polen er kommet oss veldig nær. På Modum hadde jeg en polsk kollega, Iga Houmb, som ble vår hyggelig nabo og en viktig person i vårt sosiale nettverk. I menigheten vår i Lillestrøm har vi en organist som er polsk, Elzbieta Nawrocka, hun er lærer ved musikklinjen på den videregående skolen her I byen, og en fremragende konsertpianist. Da jeg hadde det som tyngst ba hun om å få komme hjem til meg å spille. Det ble en konsert jeg aldri vil glemme.
Verden er blitt så vidunderlig liten med tiden. I vår lille menighet er åtte nasjoner representert, og ikke opplever jeg det som noe annet enn en stor berikelse.
Kristina, vårt barnebarn nr. tre, ble i vår uteksaminert fra Framnes Videregående skole. Før hun flyttet hjem til Åkra hadde hun bestemt å reise jorden rundt samme med en venninne. Hun har brukt sommeren til å bygge opp en betydelig reisekonto, og har planlagt reisen i detalj. Jeg gleder meg til å følge dem på reisen, for selvsagt er de utrustet med en nett liten datamaskin som gjør det mulig å kommunisere med dem på Blogg, Facebook og Skype.
Vårt barnebarn nr. to, Henriette har forlovet seg med Andreas Dahl, og har rukket å turnere i USA med Hanne Kroghs gruppe Team Hanne fra Korslaget på TV, som de vant. Og nå står begivenhetene i kø. Det er slett ikke kjedelig å bli gammel når ”underveksten” er så mangfoldig.
Jeg har fortsatt Kahlil Gibrans ord i tydelig erindring: ”Prøv ikke å få barna til å leve deres liv. Da stanser livet ved i går”. Og det er faktisk sant. Men forsøker vi å leve barnas liv trekker de oss med seg inn i framtiden og deler sine opplevelser med oss.

Det er høst i hagen! Det er også høst i livet. Men du verden hvor vakker høsten kan være. Høsten er modningens tid. Og modningen preges av fargerikdom, sødme og frigjøring.
Herre fyll meg med sødme og gi meg visdom og mot til å slippe taket.