VENNSKAP, VENNSKAP OG VENNSKAP

Jeg har ennå en gang lest hva Aristoteles tenker om vennskap.
Han snakker om tre slags vennskap. Vennskap for nyttens skyld. Vennskap for fornøyelsens skyld. Og vennskapen mellom gode mennesker. (Aristoteles 384 – 322 f.Kr.)
Jeg kan kjenne meg igjen i alle tre.
Jeg har etablert vennskap med betydningsfulle mennesker jeg så opplagt ville ha nytte av. Selv om jeg ikke har vært bevisst motivet fra starten av, så er det blitt avslørt etter hvert. Ikke slik å forstå at jeg har anstrengt meg for å ha direkte fordeler av vedkommende selv. Men ved å bekjenne mitt vennskap med vedkommende har jeg markert min betydningsfullhet vis a vis andre. Jeg sier ikke at et slikt vennskap burde vært unngått. Man skal ikke se bort fra at ens egne kvaliteter også kan være til stor hjelp og nytte.
Jeg har også etablert vennskap med mennesker for fornøyelsens - og gledens skyld. Å ha vittige, spirituelle og slagferdige personer i sin vennskapskrets kan gi ekstra lys og varme både til hverdagen og festen. Alle syntes det var kjekt da N.N. ble innbudt til selskapet. Ensom som han egentlig var, slo han an tonene og ble selskapets midtpunkt. Så var han i alle fall ikke ensom den kvelden. Gjennom vårt ønske om å være sammen med ham dekket han sitt behov for vennskap på en ikke krevende måte. Det er da festlig med venner som kan sette oss i stemning og sette farge til vår hverdag.
I en periode av mitt liv var jeg en moromann som ble invitert i selskaper for å skape liv og hygge, faktisk også i selskaper hvor de fleste var ukjent for meg. Jeg var en glad vitsemaker med masse humor. Da jeg hadde bestemt meg for å studere teologi ba jeg Gud dempe dette karaktertrekket. Og det gjorde han så effektivt at jeg av flere studenter ble oppfattet som en som manglet humor.
Reidun og jeg takker Gud fordi han har beriket oss med mange herlige venner. Denne takkebønnen er blitt et moment i vår private Andreasmesse. I den tunge sykdomsperioden har disse vennene virkelig vis oss hva sant og ekte vennskap er. Jeg har kalt dem ”håpsentreprenører” fordi de har lært meg å holde fast på håpet, selv da alt virket håpløst.
Jeg tror jeg har skrevet om dette før, men da det er en av mine store rikdommer, skriver jeg om det på nytt.
Det dreier seg om mitt vennskap med gründeren av Modum Bads Nervesanatorium, overlege Gordon Johnsen. Hans vesen var av det slaget at man lett fikk et vennskapsforhold til ham. De vennskapsrelasjoner som utviklet seg mellom oss var til å begynne med av nytte og hygge karakter. Det var et eventyr for meg å være i hans stab. Aldri kunne vel en fattig metodistpastor drømme om å få være direkte delaktig i den eventyrlig utvikling som fant sted der oppe på furumoen. Han så mine iboende evner, hadde bruk for dem, og utfordret dem. Jeg følte dyp takknemlighet og sterke vennskapsbånd til ham.
Derfor ble jeg meget overrasket da han innkalte meg til sitt kontor til lunsj en dag. Jeg fryktet at min tid på ”Modum” nå var slutt. Jeg ventet spendt på hans utspill. Plutselig dreier han samtalen inn på vårt forhold til hverandre. Kort fortalt lød det slik:
- Vi har jobbet sammen i mange år nå, David.
- Ja, det er blitt ganske mange.
- Det har vært noen fine år.
- Ja, de fineste i mitt liv, og jeg vil takke deg for dem alle.
- Det er vel jeg som bør takke.
- Nei, det har ikke vært noen selvfølge at jeg har fått jobbe her, sammen med deg. Det er et utrykk for din godhet.
Så tar han opp fra innerlommen en sort notisbok med røde kanter og sier:
- Jeg har tenkt på dette lenge og er kommet fram til at jeg ønsker å tilby deg mitt vennskap.
- Ja, men Gordon – har ikke vi vært venner hele tiden, vi da?
- Jo, vi har hatt et vennskapsforhold, men det har vært uforpliktende. Det vennskap jeg ønsker å tilby deg vil forplikte meg. Hva sier du?
- Kan jeg si noe annet enn tusen takk? Dette overvelder meg.
Og så skrev han navnet mitt inn i notisboken og fortalte meg hva han forplikter seg til. Alt var av personlig karakter. Ingen ting hadde med jobben å gjøre. Han understreket tydelig at vi måtte være oppmerksomme på at vi ikke blandet jobb og privatliv. Jeg var enig. Jeg sa jeg kunne tåle en konfrontasjon når jeg visste at han var min venn. Jeg hadde ikke fått tenkt igjennom min rolle i dette vennskapet og sa:
- Men Gordon, jeg vet ikke hvilke privilegier du skal ha i ditt vennskap med meg.
- Jeg forventer meg ingen.
- Jo, jeg vil så gjerne ha noen jeg også. Det eneste jeg nå kan si er at jeg vil støtte deg og beskytte ditt gode navn og rykte.
Det eneste jeg fikk gjort var å ta på meg ansvaret for festskriftet til hans 70-årsdag, ”Visjon og vilje”, utfordre Alfred Hauge til å skrive boken ”Plogmann og såmann” og å samle inn penger til ”Gordon Johnsens Forskningsfond” som han fikk på sin 75-årsdag. Jeg har et vakkert bilde av ham i mitt atelier. Det er ladet med gode minner fra et sant vennskap med et godt menneske.