Det norske synonymet til dette uttrykket er ikke spesielt vakkert, men det er viktig. Jeg har benyttet det i terapien der pasientens lidelse ble knyttet til ikke å våge å slippe taket. Pasienten kunne ha full innsikt og forståelse for å slippe taket, men manglet den autoritære tillatelse. I slike situasjoner opphøyet jeg meg selv til å være en slik autoritet. ”I give you permition!” Jeg gir deg tillatelse.
Å se problematikken hos andre, ja og å ha innsikt og evne til å løse den, er en sak,¨. Men å se den hos seg selv, og å gjøre noe med den, er en helt annen sak. Det er som om en selv ikke kan gi seg selv tillatelse til å slippe taket.
Opp gjennom årene har jeg, som en følge av mitt arbeid, utviklet noen konsepter som jeg har forsøkt å ta vare på så godt jeg har kunnet. Min tro på konseptene, min stahet og ergjerrighet har dessverre bundet meg fast til dem. Og dette har naturligvis gjort meg ufri og selvopptatt.
Nå er jeg blitt så gammel at jeg burde for lenge siden vært løst fra alle disse konseptene. Jeg skiver – alle - fordi det dreier seg om fler enn to. Og når jeg tenker meg om er det ingen i min nære familie, eller i mitt sosiale nettverk, som forsøker å hindre meg. Tvert om blir jeg av flere gitt ”permition to let it go”.
Junior, filosofen, forsøker å gi meg god samvittighet til å la fortidens konsepter få være det de er, og tillate meg å ”nyte mitt otium”. Men ordet nyte er et skjellsord i min etiske arv. Jeg har et sundt rasjonelt forhold til nytelse, tror jeg, men sterkere enn det rasjonelle er det i det ubevisste som dikterer følelser.
Å kose seg foran staffeliet, og Mac´en virker helt fjernt. Det skal arbeides! Det skal skapes noe! Diktatoren er nådeløs i så måte. Og visst vet jeg hvem han er. Han er den i meg som jeg aldri har klart å ta knekken på. ”Sagamurten fra Sagabrakka” som ikke skulle tro han var noe, og som for all del ikke måtte streve etter formelle dokumenter på at han var det.
Jeg arbeidet i 13 år på ”Modum”, ble landets første familieterapeut, og sykehusets ledende familieterapeut, sto sentralt i utviklingen av familieterapien ved sykehuset, var initiativtager og redaksjonssekretær for Europas første fagtidsskrift for familieterapi, gjennomførte sykehusets fireårige spesialistutdanning i psykiatri, endog i to omganger. En av landets mest berømte psykiatere var min ukentlige mentor i 13 år. Du skal være en utrolig dyktig kildesøker for å finne formelle dokumentasjoner for alt dette.
Har naturligvis tenkt på at hvis jeg slipper taket i mine konsepter vil jeg ikke etterlate meg et eneste formelt bevis på at jeg har seiret over janteloven, og selve janten i meg.
Likevel. Det er ikke helsvart. Jeg har faktisk klart å slippe taket i ”Skulpturtesten”. Nå er den i gode hender i USA. Der er faktisk også navnet mitt festet til konseptet. Der er det konseptet som holder fast i mannen.
I morgen håper jeg å kunne slippe taket i ”Andeaskonseptet” (det som rommer et kreativt opplegg for de eldres bønn for barna i hjem og kirke). Da får jeg besøk av formannen og generalsekretæren for Norges Kristne Råd (NKR) for å drøfte konseptet. Jeg håper og ber om at de vil ta imot det, så jeg kan slippe det fra meg. Ja, endelig slippe taket.
Nå er det bare konseptene ”Ditt rom i mitt hus” og ”Det myndiggjorte menneske” som jeg fortsatt klamrer meg fast til. Men jeg aner faktisk en kommende frigjøring fra disse også, men det skjer ikke uten angst.
Og det er kanskje en viktig årsak til at man ikke tør ”let it go”? Jeg føler jeg kommer i fritt fall, og det er sannelig i seg selv angstfremkallende.
Hvorfor skriver jeg en blogg om dette? Det er kanskje en vel stor åpenhet? Akkurat det frykter jeg ikke. Jeg er mer redd skjulte motiver. Så hva vil jeg oppnå med dette? Skal se at falskheten ligger i det en amerikaner sa under en forelesningstime da jeg beklaget mine dårlige engelskkunnskaper: ”Shut up, you are fishing for compliments onely!” Kanskje blogger man for å få kommentarer, compliments og kanskje korreksjoner? Enskjønt – tåler jeg det siste?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar