MED HØST I ATELIERET

OLUF HØST! Jeg husker ikke når jeg så ham førstegang. Jeg husker bare at hans bilder gjorde sterkt inntrykk på meg, og at jeg var forbauset over at jeg ikke hadde vært oppmerksom på ham før.
Jeg snakker om den danske maleren Oluf Høst, født 18. Mars 1884 på Bornholm. Han startet sin utdannelse i København i 1906, men den største kunstneriske innflytelse på sin utvikling fikk han av Cézanne. Begge var sterkt påvirket av naturen rundt seg. Det var likevel en stor forskjell. Cezannes natur var alltid den samme, men Høst´s nordiske natur hadde fire årstider som bl.a. skapte radikale lysforandringer.
Oluf Høst flyttet hjem til Bornholm i 1929, og bodde og arbeidet der ute i Østersjøen helt til han døde i 1966. Nå er hans Gudhjem bygd om til et levende kunstmuseum med åpne dører for alle kunstinteresserte.
Jeg har ikke vært der, men jeg har sett mange bilder fra stedet, og det ser ut som en skikkelig sørlansidyll.
Det var nærmiljøet som fascinerte denne særpregede kunstneren. Høst ble aldri ferdig meg å male utsikt fra Gudhjem, silderøkeriet og den lille husmannsplassen Bogenmark med den lave bygningen, med den åpne døren, hvor lyset fra solnedgangen alltid lyste igjennom. Var det sin ”perleport-lengsel” han malte – og om og om igjen?
Han var også sterkt fascinert av ildebranner og hadde avtale med brannkorpset om at de skulle ringe ham når det var brann i nærheten.
Egentlig er det galt å sammenligne seg med andre kunstnere. Oluf var Oluf, og jeg er meg. Han var stor. Jeg er en midt på treet maler. Men noen likhetspunkter har jeg observert. Jeg har alltid vært fascinert av husmannsplasser. Se boken ”Med penn og pensel” hvor jeg har forsøkt å formidle – etter erindringen – mine inntrykk fra fars barndomshjem, ”Kvebæk”.
Som barn opplevde jeg flere store branner. Sagbruket, der far jobbet, brant ned to ganger, og arbeiderboligen hvor vi bodd, brant også ned. Og før jeg fylte tolv år opplevde jeg at naboens låve brant ned til grunnen. Det våknet en helt i meg hver gang jeg opplevde husbranner. Jeg ble aldri en passiv tilskuer. Jeg måtte involvere meg i redningsarbeidet, og ofte med stor dristighet. Branner hadde ødelagt så mye i min barndom at de egget meg til kamp mot flammene.
Jeg malte en gang et bilde av en skogbrann, men det fikk jeg skyldfølelse for. Hvordan kunne jeg se skjønnhet i de demoniske og ødeleggende flammene? Men faktum er at jeg, som Oluf Høst, gjør nettopp det. Farger av flammer og røyk, blandet med naturens egne, og flammenes og røykens abstrakte klanger og former er uforutsigbare og spennende.
Jeg har ingen kunnskaper om Oluf Høst kjempet for å komme i gang med det kunstneriske arbeidet etter en utstilling. Jeg har en slik kamp. Nå er det snart gått et halvt år siden utstillingen i Aur Prestegård, men fortsatt skjer det intet skapende arbeid ved staffeliene. Kanskje må jeg gjøre som sist? Bare skvette farger vilkårlig på lerretet og se hva som skjer? Tanken gjør meg en smule engstelig. Kanskje må jeg på nytt titte inn i et ubehagelig speil som røper ”hemmeligheter” jeg ikke er motivert til å gjøre noe med, akkurat nå?
Tryggest er det nok å oppsøke et kjent og elsket motiv. Jeg har nemlig en bestilling på et bilde fra den gamle husmannsplassen på Øya, hvor far og han søsken vokste opp. Alle spor etter husene er borte for lenge siden. Husmannsplassen eksisterer bare som kraftige minnebilder i min egen erindring.
Bestilleren vil jeg skal male en scene fra fortiden hvor hans far kjemper med å få gampen, ”Bolsjevikeren”, til å lystre tømmene. Historien forteller at det klarte han ikke. Kampen endte med at Bolsjevikeren sparket seg løs fra kjerra, dro ungdommen etter seg i tømmene, gjennom myra, og rev nærmest klærne av ham. Halvnaken sto han på tunet og forbannet beistet, som da gikk fredelig og beitet like bak låven.
Jeg har tegnet mange skisser til dette bilde, men bestilleren er en taxidermist, det er en som preparerer og stopper ut dyr. Han er en av landets mest erfarne taxidermister som farter verden rund for å studere ville dyr i deres rette omgivelser. Jeg spurte ham: Hvor mange brunbjørner har du stoppet ut? Svaret var overveldende. Han sa: Noen hundre er det jo blitt.
Ørnulf er det passende navet på mannen. Hans far var min onkel Lorentz, tenåringen som Bolsjevikeren kledde naken. Jeg flyttet hjemmefra da Ørnulf kom til verden, og har av den grunn ikke klart å følge med hans spennende utvikling. Jeg nøler litt med å male en hest til ham. Få vet – som han – et dyrs anatomi og bevegelser. Jeg kan jo ikke male en gyngehest til ham heller - - - ? Vi får se. Kanskje er det vare å bestemme seg, og så gjøre det?