Absolutt 50, og ”nogo attåt”

Jeg har ikke besøkt hytta til Trine og Ingar på flere år. Den ligger oppe på en høyde. Tomta grenser bratt ned til sjøen, på den ene siden, og stupbratt ned til parkeringsplassen på den andre. Jeg har ikke vært i stand til å forsere hindringene. Men nå ville han ha besøk av far, og bygde ei fantastisk trapp opp fra parkeringsplassen til hyttenivået. Og så kom vi, og jeg klarte å komme opp uten særlig besvær.
Vi var ikke før ferdig med måltidet før forberedelsene til jubileet var i full gang. Og gjestene kom i båt og med bil og fant seg et sted å sove. Alle hender var i virksomhet i en stressfri atmosfære. Ambisjonene om et hav av småretter i alle slags smaksvarianter. Og da klokka var femten på lørdag sto velkomstdrinken klar. Og fra da av utviklet festen seg helt av seg selv, og uten skrevet struktur. Barn og voksne, familie, venner og kolleger koste seg i det strålende sommerværet under og utenfor store segl og parasoller. Noen startet med desserten, andre med grillede koteletter av møreste lam, og herlige, små runde køttkaker. Og her var eksklusiv gulrot-suppe i store mengder, og potetstappe hvor det verken var spart på deilig smør eller fløte. Og så var det alle de originale dippene, sausene og salatene. Vi var førti, og alle var sultne.
Pussig nok var her ingen underholdning, bortsett far en mengde sanger. Og den eneste talen var den jeg holt. Det var egentlig ingen tale, men et lite lesestykke, som jeg kom meg igjennom uten å bli avbrutt av trigenimus-smerter. Alle klappet og alle smilte og jeg trodde sannelig det ble vellykket.
Jeg holt ut til midnatt, men festen pågikk til kl. 03.00. Her ble sovet over alt. I båter, i telt, i lavvo, i den romslige hytta og i nabohytter. Søndag frokost ble en ”dropp in frokost” fra kl.09.00 til vi måtte gi oss av sted til Botabrygga hvor sjøturen startet kl. 11.00. Å, hvilken tur det ble. Både sjøen og solen smilte til oss der vi i behagelig fart dro ut på en skjærgårdsrunde. Da båten la til brygga på Sandøyas vestside ble det servert kaffe og kanlesnurrer, endog til skipperen.
Ingar fikk den feiringen av femtiårsdag presis som han ønsket. Han fyller ikke år før den 27. men var lykkelig for festen. Dette var en absolutt 50 års feiring, fri, bevegelig og innholdsrik.
Vi fikk bilskyss med vår svigerdatter hjem på søndag ettermiddag. Hun kjørte med radioen på for hun ville høre kommentarene fra fotballkampen mellom Viking og Haugesund. Hun hamret i rattet og skrek høyt da Haugesund satte i det fjerde målet, og avgjorde kampen i første omgang. Og hjemme sto Kamilla med mann og barn og ventet på oss. Og nå er huset fylt opp av slike folke jeg er så utrolig glad i. Her ble det altså famtiårsfeiring med ”nogo attåt”.
I dag kom nygifte Henriette til Vertshuset. Hun gikk, sammen med sin mor, inn i atelieret for å velge seg ut et bilde. Hun valgte et stort som jeg startet på i fjor. Det vil eg ha, bestefar. Hva vil du jeg skal gjøre med det? Spurte jeg. ”Eg vil ha det presis som det er!” svarte hun. Og nå tror jeg sannelig jeg kan nærme meg staffeliet igjen.