SLOTTSBESØKET

Det er vanlig at alle som har fått Kongens fortjenstmedalje blir invitert til å møte Kongen på Slottet. I Går var det min og min ledsagers tur. Min skjønne ledsager gjennom flere enn femti år stilte i sin vakre Lundebydrakt. Takket være spaserstokken min ble vi de første som ble ønsket velkommen inn i de kongelige gemakker. Her ble vi etter hvert fortalt hvordan alt skulle foregå. Og slik ble det.
Det første som skjedde var at vi ble guidet rundt i fem skjønne rom, som var meget vakkert restaurert. Guiden var en kvinne med store kunnskaper om historie, arkitektur og billedekunst. Dessuten hadde hun en usedvanlig høy , klar og kraftfull stemme. Vi har besøkt slottet i Stockholm, det er mye større, men på langt nær så vakkert og intimt.
Så skulle vi møte de kongelige. De sto like innenfor døren til den store festsalen. Kongen så sliten og trett ut, men da jeg bukket dypt og sa: ”God dag, deres majestet!” Lyste han opp i et stort smil og strakk ut en fast og kraftfull neve. Og jeg tenkte: Sannelig, dette var en mann med styrke. Så var det dronningen som ønsket velkommen til Det kongelige slott. Jeg opplevde at hun vurderte meg før hun smilte vakkert og tok meg i hånden.
Det var medaljen som hadde rangen, så Reidun kom etter og hadde ikke den minste nervøsitet da også hun håndhilste på majestetene.
At Dronningen stilte opp var meget uvanlig ble det fortalt, men dess mer hyggelig.
Etter hilseseremonien ble vi av militære tjenerne ved Slottet samlet i grupper på ti til tolv personer, for nå ville de kongelige komme rundt å snakke med oss. Vi var i gruppe nr 1 og det var Dronningen som besøkte oss først. Hun hadde en varm og naturlig evne til å lirke fram av oss det vi hadde syslet med som hadde ført til fortjenstmedaljen. Jeg vet ikke om det var fordi jeg hadde en medalje i gull at hun skviset meg litt ekstra, for sannelig var det mye hun ville vite. Om familieterapien var hun slett ikke blank, og hun visste godt om familieterapiavdelingen ved Modum Bad. Og da jeg fortalte at jeg hadde bygget et atelier for malerkunst som jeg skulle benytte som pensjonist sperret hun øynene opp, og sa hun syntes det var spennende.
Senere kom Kongen til vår gruppe. Også han virket oppriktig interessert i hva vi hadde syslet med. Da jeg sa at jeg hadde arbeidet med å få folk til å være litt snillere og greiere med hverandre, lo han hjertelig og sa at ”Ja, da har du sannelig hatt et viktig arbeid!”.
Under de kongelige intervjuene var det store bordet dekket med kanapeer, og vi ble bedt om å spise så mye vi bare orket. Visst var de små, bare en munnfull hver, men hvilken variasjon, og hvilke smaksbomber! Til drikke ble det servert champagne og en slags eplemost av tjenere i de stiligste uniformene.
Noe annet som gjorde inntrykk var alle levende lys og vakre blomster som preget hele salen. Mellom to mektige kandelabere på bordet var en oppsats av en mengde roser i ulike farger. Stemningen ble etter hvert munter og hjertelig. Det slo meg flere ganger at to så helt alminnelige mennesker levde og arbeidet i så stor og vakre rom med tjenere over alt. Selv om rollene var gedigne var personlighetene så alminnelige at de gjerne kunne vært en del av vennekretsen. Og nettopp deres alminnelighet gjorde at vi noen ganger snublet i tiltaleformen, noe de kongelige aldri lot seg berøre av.
Av 35 medaljører var jeg faktisk den eneste som hadde fått den i gull. Den ensete forskjellen dette gjorde var at noen stirret litt ekstra mye på jakkeslaget mitt, og at en og annen bemerket det. Vertene ba oss å bruke medaljen så ofte vi bare ønsket. Men ærlig talt, man henger ikke på seg en slik synelig utmerkelse ved enhver anledning. Det blir vel til at den legges i futteralet og plasseres i stua, slik at den lett kan hentes fram når noen vil beskue den.
Om gullmedaljen, besøket på Slottet, og samværet med Kongen og Dronningen var storartet, og minnerikt, så er det nok det jeg er berømmet for som betyr mest for meg. Det er livet jeg har levd og alle de utfordringer det har gitt meg som opplagt gir meg den største glede å tenke tilbake på.