Møte med Kongen og Dronningen har i ettertid skapt noen refleksjoner jeg har lyst til å dele med dere. Jeg har hele tiden tenkt meg disse personer som helt alminnelige mennesker.
De sto ved døren inn til den store speilsalen. Kongen virket trett og jeg tenkte: Det må da være slitsomt å stå der og håndhilse på sytti fremmede mennesker. Vel, alle var jo borgere av deres kongedømme og således viktige personer, men hva ellers betydde vi for regentparet? Hva visste de om hver enkelt av oss? Trolig ingen verdens ting. Og hva satt de igjen med etter vi hadde forlatt Slottet? Trolig ingen verdens ting.
Vi fikk vite at medaljen hadde rangen, ledsageren – kvinne eller mann – måtte akseptere å være nr. to. Da det var vår tur å gå til døren og hilse på de kongelige, tenkte jeg raskt: ”Jeg får da hilse blidt og hyggelig”. Jeg strakk fram hånden, smilte bredt og sa, kanskje litt vel kjekt: ”Nei, god dag Deres majestet!” Jeg tror kanskje det var et lite brudd på det vanlige, men Kongen smilte varmt og bredt og svarte med et ”God dag!” Dronningen så litt forundret på meg, og her ble det bare ”God dag! God dag!” og et dypt bukk. Også Dronningen smilte hjertelig. Det forundret meg at begge majestetene kunne legge så mye varme og oppmerksomhet i denne korte hilsen. Nå gledet jeg meg virkelig å få snakke med dem.
Mens medaljørene strømmet på ble vi vist til et vakkert dekket bord med en utrolig mengde forskjellige kanapeer. Så kunne vi velge mellom eplemost og champagne i høye glass. Hver kanapé var jo bare en munnfull, men du verden for en smakfull munnfull!
Så kom en av tjenerne, en ung mann i uniform fra Luftforsvaret, sikkert en med høy rang. Han ba oss stille oss i ring, og han kunne lissom ikke få oss tett nok, for nå ville Dronningen snakke med oss. Kort tid etter sto hun der, og jeg tenkte: Så vakker drakt hun har, og så velstelt hun er på håret. Hun ville vite hva vi som hadde medalje på bryste hadde gjort for å fortjene medaljen, og svarene var alt fra 45 år som søndagsskolelærer, og distriktets først kvinnelige inseminator. En hadde jobbet med soveposer hele sitt liv og en annen hadde startet en rekke Kivi butikker. Da jeg la ut om mine ting ble hun svært nysgjerrig og røpet betydelige kunnskaper om hva jeg hadde jobbet med. Da jeg til slutt sa at jeg hadde bygget meg et maleriatelier som sto ferdig det året jeg pensjonerte meg, ble hun veldig nysgjerrig. Men jeg hadde dessverre, eller heldig vis, ikke frimodighet til å invitere henne på besøk. Aktiviteten hadde jo stanset opp etter at jeg ble sjuk. Da jeg fortalte det så hun trist på meg og sa: ”Nei, så leit da”.
Jeg tror det var dannet sju ringer rundt bordet, og nå fikk vi god tid før Kongen besøke oss. Den hyggelige, sivile, damen som hadde oppsyn med bordet ba oss å forsyne oss så mye vi ville, om og om igjen, for det ville bli fylt etter hele tiden.
Ventingen på Kongen dro ut så fikk rik anledning til å snakke med andre gjester. Men så begynte Kongen å nærme seg, og vi ble høflig bedt om å danne ring igjen. Vi fant våre plasser og Kongen kom. Også han ville vite om vår yrkesbakgrunn. Jeg fikk anledning til å takke for medaljen og fortelle ham at to til i familien hadde fått gullmedaljer. Da han forsto at de var mine brødre smilte han hjertelig og sa: ”Det var sannelig ikke verst”. Men vi var til sammen fire brødre, men den fjerde fikk ingen medalje for han døde litt for tidlig. Da satte Kongen opp et meget trist ansikt og sa: ”Men, nei så trist det var da!” Og da virket han nesten familiær.
Og så var festen slutt. De kongelige stilte seg opp ved veggen og kongen takket oss for alt vi hadde gjort, som hadde ført oss til Slottet. Og jeg, mitt naut, fikk meg ikke til å ta ordet og på vegne av oss alle, og takket Majestetene for medaljene og den hyggelig mottagelsen på Slottet. Så ble det håndhilsing og farvel.
Nå i ettertid har jeg tenkt at disse to hadde det ikke vært vanskelig å invitere på suppe, hvitvin og rundstykker. Men det komme nok ikke til å skje. Jeg opplevde jo at det var en viss avstand mellom de Kongelige og oss gjestene. En avstand som ikke var sjenerende.
Jeg kunne tenke meg denne seansen en gang til, men her finnes vel ingen som vil tro at jeg fortjener flere utmerkelser nå. Ikke jeg selv en gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar