fredag, februar 10, 2012

Han døde på sin post

Pastor Barnett K. Thoroughgood fra New York døde like etter han hadde avsluttet sin preken. Vårt Land skrev om dette I dagens nettavis, fredag 10. Februar 2012. Det var kanskje noe å skrive om?
Folk dør under ulike omstendigheter. Min far og hans tre brødre døde helt plutselig og under helt hverdagslige omstendigheter. På fars arbeidspult lå det et noteark med overskriften “Så deilig en dag”. Denne enkle melodien hadde han tilegnet mor.
Som ung prest besøkte jeg og menighetens musikkor Frelsesarmeens fredagsfest. En av soldatene støttet koret vårt med sitt trekkspill. Jeg satt på første benk og la merke til at mannen plutselig falt ut av rytmen og dro belgen helt ut, og så døde han. Han ble båret ut til den lille salen bakerst, og lagt på et bord. Jeg sprang for å hente legen, som bodde like ved. Men legen vegret seg. Han følte det var noe skummelt dette. Jeg lovet å være sammen med ham hele tiden.
Legen kunne straks konstatere at mannen var død, og skrev ut dødsattesten. Jeg fulgte ham tilbake igjen. Legen var ikke vant til slike omstendigheter. Jeg opplevde ham engstelig.
Da jeg kom tilbake til lokalet satt alle på sine plasser og ventet. Jeg sa til den unge offiseren at jeg tok musikkoret med meg og avsluttet kvelden. Dette likte han dårlig. Det var ikke hver fredagskveld de hadde så godt besøk. Dessuten var det åresalg og bevertning.
Jeg så på den unge offiseren og sa så kjærlig jeg kunne: “Bror, en av dine soldater døde på plattformen og ligger nå I lillesalen med et ullteppe over seg. Av respekt for ham og hans familie og døden trekker vi oss tilbake nå. Du får selv bestemme hva du vil gjøre”. Jeg ga besked til mine, og vi gikk alle hjem.
Synd for den unge offiseren at det endte slik. Jeg forsto ikke at han ville fortsette festen med en død soldat i lillesalen. Jo, han falt på sin post, som pastor Barnett K. Thoroughood, og som så mange andre.
Jeg hadde ingen regler å støtte meg til. Jeg var hyrde for flokken min og handlet ut fra intuisjon og sund fornuft. Da vi gikk ville de fleste andre også gå. Det siste jeg kan huske fra den fredagsfesten var den lange tonen fra trekkspillet idet en soldat ånder ut. Det er mer enn femti år siden.

1 kommentar:

Tro Håb og Kærlighed sa...

Tak for den fortælling!
Ja, det var da det eneste rigtige at gøre. - Jeg har to gange oplevet, at mennesker er faldet om under et møde. Den ene gang var det en ældre kvinde, der fik et hjerteanfald - hun blev indlagt og fik en pace-maker og mange gode år bagefter.
Men det mest dramatiske oplevede jeg som ung. Vi havde aftenmøde på et landsstævne for unge og midt i en korsang faldt dirigenten om, som død. Alle blev forskrækkede men lynhurtigt tog de tilstædeværende læger sig af at give hjertemasage - og resten af forsamlingen satte sig stille ned og begyndet at bede. - Der var ringet efter en ambulance og manden blev indlagt. Mødet blev afsluttet, og vi samledes i hjemmene, hvor alle havde brug for at tale om det skete. Manden overlevede men ikke mange måneder. - Og jeg har det som dig - det glemmer jeg aldrig!