Før de vonde dager kommer

Jeg har bedt til Gud om å bli så frisk og sterk at jeg kan bruke gressklipperen igjen, og måke snø. Nå er jeg usikker på om jeg bør be en slik bønn. Jeg er jo en gammel mann, som fyller 80 år om halvannet år.
Bibelen forteller om ”de onde dager”. Før var dette en fjernt utrykk og helt uvirkelig for min del. Nå vet jeg hva den ”onde tid er”. Det er den tid da vi gamle opplever at kroppen ikke er like ung og sprek lenger. Det er den tid de gamle snakker om når de møtes, enten i kirken eller i butikken. Det starter med ”Hvordan går det med deg?” Og hvis en svarer på det, ja da blir det bare å snakk om ”de onde dager”, om blodtrykk og ødemer, om reumatiske smerter og føtter som ikke fungerer som før, og høyt blodtrykk og slikt
Jeg har ofte lurt på hva vi ellers skulle snakket om. Ingen jeg kjenner er spesielt interessert i mine interessefelt. Og prøver jeg likevel å introdusere et tema, blir det oppfattet som uinteressant tjafs.
Det er faktisk noe som bør kalles ”de onde dager”, det er den tid da vi svært lett pådrar oss ulike sykdommer som forringer livskvaliteten. Det hadde kanskje vært greit nok om man hadde levd for seg selv, men de fleste av oss har vårt liv knyttet til en annen. Om det er denne, eller oss selv som opplever ”de onde dager” er det samme. En blir en byrde for den andre, så begge opplever nok ”de onde dagene”.
Det hender ”de onde dager” blir så onde at den sjuke ikke kan klare seg selv, men blir helt avhengig av den andre i alle ting. Da er det vondt å se hvordan den sjukes behov belaster den friske, og noen ganger til bristepunktet.
Jeg kjenner til eksempler der hjemmesykepleien griper inn og sier at slik går det ikke lenger, sender søknad om plass på aldershjemmet for den syke, og får den på kort tid. Den syke opplever nå ”de gode dager”, men ektefellen går rundt å bebreider seg selv.
På den ene siden forstår man veldig godt at terskelen var overskredet for lenge siden. På den andre siden kommer skyldfølelsen hver gang man tenker på ektefellen som er på aldershjemmet. Og en slik skyldfølelse blir ikke mindre etter et besøk på hjemmet, og får høre at ektefellen maser om å komme hjem.
Dette er et utrykk for en lengsel som ikke er forankret i virkelighets forståelse, men i dype følelser for sitt hjem. Der man opp gjennom alle år hadde det så godt, og hvor man ingen plager hadde. Og når man maser om å få komme hjem, blir den andre så fortvilet og skyldfølelsen så nagende tung at det blir smertefullt å være hjemme alene.
Men det er tiden før de onde dager kommer som er så viktig. Å bruke den riktig kan gjøre ”de onde dager” mye lettere å bære, både for den som blir direkte og personlig plaget, og den andre som plages indirekte.
Det hender jeg faller, og det er en sann plage. Verst er det å ikke komme opp igjen ved egen hjelp. Det går heldig vis lang tid mellom hver gang. Det skjedde forleden, under minnesamværet til vår gode nabo. Ingen så det, bare naboens sønn og han hjalp meg opp. Etterpå har jeg hatt ”vonde dager”. Smerter i hele kroppen, som heldigvis har avtatt etter hvert.
Nå forstår jeg bedre teksten til sangen: ”Hver dag er en sjelden gave, en skinnende mulighet”. Det er dagene før de vonde dager kommer. Men selv når de har kommet, finnes det en vei opp til ”Snøhetta” også for meg.