søndag, mai 26, 2013

ROHODODENDRON ER NÅ DØD

Vi har vært litt uenige om den digre Rhododendron var død, eller om den bare sto å sturet etter den strenge vinteren. Den hadde stått på samme stedet i 50 år og gledet oss med en voldsom blomstring hvert år. Nå var den så stor at den dekket minst 50 kvm. Flere mente den var byens størst og rikest blomstrende, men vi så aldri på den som en champion. Fra midten av mai til midten av juni var den, hvert år, vår sterkeste blomsterglede. Men nå krøllet bladene seg og ble livløse og mørke. Min kone var ikke i tvil om at den var død, men jeg hadde sett skudd på toppene og en og annen frisk gren med levende blader. Men det var ikke overbevisende nok. Min blomsterdyktige kone fikk siste ordet, og så en ettermiddag kom hennes bror og skar den ned. Hele huset mistet sin karakter synes jeg. Det ble med ett så tamt og nakent. Forslaget er at vi bør plante en Sørgepil på området. Det er ikke ment som uttrykk for sorg over Rhododendron, men fruen har alltid likt de høye Pilene med gult grenverk som henger ned og nærmest danner en paraply. Min tanke er at det tar så utrolig lang tid før en pil vokser seg stor og vakker. Jeg vil helst legge ut en ferdigplen på hele området og få det grønt og fint, og så kan vi plante blomstrende busker rundt hele terrassen. For meg har Rhododendron vært mer enn en blomstrende busk. Den har vært som en kjær og trofast venn. Men er den død, vel så er den død. Jeg må akseptere det. Men den dør på et tidspunkt vi arbeider oss ut av eiendommen. Vi skal selge huset etter 23 års samliv. Det så ikke innbydende ut da vi for førte gang tittet på det , og før vi bestemt oss for å kjøpe det. Det viste seg likevel at det bare var fernissen som var slitt og gjorde huset lite representativt. Huset i seg selv var solid og hadde en god og praktisk planløsning. Det er satt opp av en av stedets dyktigste byggmestere etter tegninger av en arkitekt, som jeg ,utrolig nok, har hatt til samtaler. Dører og vinduer var av solid teak, og alle hengsler var av fineste messing. Men tapetene var helt umoderne, og eikeparketten var ikke holdt vedlikeholt annet enn ved boning. Så bonevoksen lå i tykt lag over alle gulvene. Det var et traust hus, men nedslitt i fernissen. Det kom tydeligst til uttrykk på ytterveggene og på garasjen, som nærmest var kondemnabel. Huset hadde ingen kjøpere. En dag bestemte vi oss for å kjøpe eiendommen, for vår pris, og det fikk vi. Vi har renovert hele huset innvendig og utvendig, bygd til og forandret, satt opp en ny garasje og bygde til et atelier med samme kvalitet som et bolighus. Vi har brukt eiendommen som en sparebøsse. Alt vi sparte opp av penger ble lagt i prosjektet. Våre gode hjelpere var proffe fagfolk som utførte alt arbeid på en glimrende måte. Det kunne ikke bli gjort bedre. Vi har passet på å male ytterveggene hvert tredje år, så huset skal se nytt og velstelt ut. Men akk, så ble jeg nærmst slått i senk av en rekke merkverdige sykdommer som gjorde meg helt arbeidsufør. Selv om jeg har elsket dette stedet må jeg nå akseptere at Reidun må frigjøres fra alt det tunge arbeidet som har hvilt på hennes skuldre. Vi går på visninger. Vi ser etter en leilighet, men sjokkeres over de usypatiske prisene som skal betales for en leilighet på 70 kvm. Og vi trenger en på minst 100. Salg av ”Vertshuset De Gamles Gleder” dekker knapt kjøpet av en liten leilighet. Målt i kvm. går det tre moderne leiligheter inn i vårt hus. Det er nesten slik at vi ikke vil være med på denne usympatiske leken: ”Hvis du gir meg våtten dine skal du få frakken min”. Men slik fungerer markedet. Ja, men hvem er det som har bestemt at vi må følge spillereglene? Ok! Bare prøv deg fram du, så skal du se at du er i systemets hender, du som alle andre. Man kan ikke lure seg unna markedskreftene, David. Og du er for gammel til å skape en ny politikk.

Ingen kommentarer: